Tør vi bry oss?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Nå skal jeg slutte å spamme snart, men jeg tenker at det også det kan være viktig å bry seg også i saker som blir henlagt. At en sak blir henlagt betyr ikke at barn har det bra og det er mange nabofamilier gjennom historier som har gjort utrolig stor forskjell med tanke på barns oppvekst.
I det hele tatt er jeg litt redd for det veldige fokuset på privatsfære når det gjelder barn som vokser opp. Man kan invitere barn med på ferieturer, overnatting, dekke på ekstra til middag og bidra på den måten. Det kan ofte også være det som skal til for at en familie som ikke får avlastning gjennom barnevernet kan klare oppgaven totalt sett.
Det er ikke slik at man enten trenger avlastning og støtte fra bv for å klare seg eller at man ikke trenger. Mange er et sted i mellom og der kan mange av oss bidra.

Jeg er veldig enig i dette og hver gang jeg leser her inne om folk som er for knegne til å ha et par ekstra på middag eller sender barnas venner på rommet mens kjernefamilien spiser middag blir jeg helt matt. Vi har små middagsgjester stadig vekk og jeg synes det er uhyre viktig å bli godtkjent med barnas venner og gjerne deres foreldre også. Det forhindrer mobbing, det gir mulighet for å diskutere bekymringer og det kan gjøre en forskjell for noen som ikke har det så bra i en periode. Det er ikke sikkert det er omsorgssvikt, men feks år foreldrene går gjennom en opprivende skilsmisse med alle de juicy ingrediensene man kan tenke seg, så kan det være godt for en tolvåring å komme hjem til noen som bare lager litt pizza, spiller spill, ser en film og gjør fredlige ting.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg er veldig enig i dette og hver gang jeg leser her inne om folk som er for knegne til å ha et par ekstra på middag eller sender barnas venner på rommet mens kjernefamilien spiser middag blir jeg helt matt. Vi har små middagsgjester stadig vekk og jeg synes det er uhyre viktig å bli godtkjent med barnas venner og gjerne deres foreldre også. Det forhindrer mobbing, det gir mulighet for å diskutere bekymringer og det kan gjøre en forskjell for noen som ikke har det så bra i en periode. Det er ikke sikkert det er omsorgssvikt, men feks år foreldrene går gjennom en opprivende skilsmisse med alle de juicy ingrediensene man kan tenke seg, så kan det være godt for en tolvåring å komme hjem til noen som bare lager litt pizza, spiller spill, ser en film og gjør fredlige ting.

Det er da himmelvid forskjell på å kun ha omtanke for seg og sitt til å alltid ha åpent hus og middag til en håndfull ekstra barn. Vi har stadig noen ekstra her, og det er absolutt hyggelig, men skal hverdagen gå opp nå som jeg stort sett er alene med lekser, middag og kjøring til aktiviteter setter jeg grenser også på det området.

[Mrs. S]

Jeg synes det er altfor mange ekstreme tilfeller i begge ender av barnevernsaker.

Ok, de har taushetsplikt. Men det er foreldre som fritar BV for taushetsplikt.

Bildet som tegner seg er av et BV som velger "minste motstands vei" og henlegger saker hvor de har blitt møtt med at foreldrene nekter for at de gjør noe som helst feil. Det er for ressurskrevende å prøve å bevise omsorgsvikt i tilfeller hvor foreldrene står hardt på sitt.

På den andre side har du foreldre som er slitne, søker hjelp, forteller åpent om problemer i hverdagen. Der slipper BV å lete etter ting. Mange foreldre kan bebreide seg selv: "Jeg skulle ikke bruke så mye ferdigmat, det er min skyld at han har konsentrasjonsvansker" "jeg aktiviserer han ikke nok" "jeg føler at jeg ikke strekker til når han (sett inn årsak her)".

Da får man historier i lokalavisen og på NRK Brennpunkt, om barn som er hentet på grunn av lettere grad av omsorgsvikt og hvor større tiltak kunne vært brukt. Side om side med historier om barn som blir seksuelt misbrukt og pint, eller som sulter i hjel i hjemmet.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Mrs. S, her.

Ok, de har taushetsplikt. Men det er foreldre som fritar BV for taushetsplikt.

[...]

Da får man historier i lokalavisen og på NRK Brennpunkt, om barn som er hentet på grunn av lettere grad av omsorgsvikt og hvor større tiltak kunne vært brukt. Side om side med historier om barn som blir seksuelt misbrukt og pint, eller som sulter i hjel i hjemmet.

Jeg kan jo ikke uttale meg annet enn på bakgrunn av egne opplevelser, men jeg har jobbet i flere barneverntjenester. Den ene fungerte ekstremt dårlig og hadde en sykmeldingsprosent på rundt 50 i perioden jeg var der. I tillegg har jeg jo lest saksmapper fra ganske mange andre steder i forbindelse med oversendelse av saker.

Inntrykket mitt er helt gjennomgående at det er ekstremt sjelden det settes inn/anbefales tiltak hos folk som klarer seg helt greit selv. Det er ekstremt sjelden det vurderes omsorgsovertakelse av barn i familier hvor (mer) hjelpetiltak ville være tilstrekkelig. Alt for, alt for sjelden.

Det motsatte, derimot, skjer hele tiden. Vi gir for lite hjelp, vi vurderer for få omsorgsovertakelser.

Brennpunkt kan kysse meg bak, jeg anser det programmet som så tabloid at det ikke går an å ta seriøst. Den NRK-dokumentaren fra barneverntjenesten i Nesna som gikk for et par år siden, var mer å se på. Og helt skrekkelig i forhold til å vise dårlig ledelse og manglende faglighet. Men selv der fremsto det ikke som de kastet rundt seg med unødvendige tiltak.

I forhold til det med taushetsplikten: Selv når foreldre fritar barneverntjenesten for taushetsplikt, skal barnets beste vurderes. Det er veldig sjelden at dette sammenfaller med å brette ut barnets livshistorie og foreldrenes mangler i riksmedia.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg er veldig enig i dette og hver gang jeg leser her inne om folk som er for knegne til å ha et par ekstra på middag eller sender barnas venner på rommet mens kjernefamilien spiser middag blir jeg helt matt. Vi har små middagsgjester stadig vekk og jeg synes det er uhyre viktig å bli godtkjent med barnas venner og gjerne deres foreldre også. Det forhindrer mobbing, det gir mulighet for å diskutere bekymringer og det kan gjøre en forskjell for noen som ikke har det så bra i en periode. Det er ikke sikkert det er omsorgssvikt, men feks år foreldrene går gjennom en opprivende skilsmisse med alle de juicy ingrediensene man kan tenke seg, så kan det være godt for en tolvåring å komme hjem til noen som bare lager litt pizza, spiller spill, ser en film og gjør fredlige ting.

Dette ls:

Jeg tror det aller viktigste man kan gjøre er å åpne hjerte og hjem for de barna man har rundt seg. På den måten kan man både gi et snev av normalitet til de som kanskje ikke har det i hverdagen, og å fange opp de barna som kanskje ikke har det så greit.