Hvor viktig er det egentlig å skrive korrekt?

[My]

Kie: Joda, men denne undersøkelsen er visst nyere.

Men jeg går ikke uten videre god for innholdet og påstår at det ene er noe riktigere enn det andre, jeg bare nevner hva jeg hørte.

bina: Selvfølgelig ikke Sitrons måte å si det på, men den bekrefter at økt fokus på ADHD har ført til at mange har fått diagnosen som ikke skulle hatt den. Halvparten av de som får diagnosen faktisk. Og det er jo litt det samme, bare pakket inn i mer saklige formuleringer. I følge denne undersøkelsen vel å merke.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Kie: Joda, men denne undersøkelsen er visst nyere.

Men jeg går ikke uten videre god for innholdet og påstår at det ene er noe riktigere enn det andre, jeg bare nevner hva jeg hørte.

bina: Selvfølgelig ikke Sitrons måte å si det på, men den bekrefter at økt fokus på ADHD har ført til at mange har fått diagnosen som ikke skulle hatt den. Halvparten av de som får diagnosen faktisk. Og det er jo litt det samme, bare pakket inn i mer saklige formuleringer. I følge denne undersøkelsen vel å merke.

Joda, folk får feil diagnoser. Likevel syns jeg det er feil å kalle det en motediagnose.

Sagt på en annen måte; når man kaller det motediagnose så høres det ut som om det er noe folk (gjerne foreldre) velger for barna sine.

Hvis man derimot spesifiserer, som du gjør, på et saklig nivå, at det er mange som feildiagnostiseres, ja så er det noe helt annet.

I denne tråden har "påstandene" haglet. Og det skinner så klart igjennom at både Sitron og Nenne mener at foreldre sutrer seg til diagnoser fordi de ikke greier å hanskes med normalt aktive barn. Og det er ikke noe i nærheten av det den undersøkelsen du viste til forteller.

Undersøkelsen viser derimot hvor vanskelig det er å diagnostisere korrekt. Det er jo ikke noe "bevis" i noen retning at kanskje barna har angst eller andre psykiske lidelser. Det er jo ikke sånn at ADHD er den eneste psykiske lidelsen blant barn, men det er den mest utbredte. Barn med andre psykiske problemer, for eksempel autisme, trenger også å få korrekt diagnose.

Fokuset på ADHD har nok gjort at leger og spesialister lettere tenker ADHD nå enn for 20 år siden - og kanskje tenker de det litt for raskt, og iverksetter undersøkelser snarere for å bekrefte sin egen teori, enn å avklare hva som faktisk feiler barnet.

Men det samme gjelder veldig mange andre diagnoser. Vi var inn og ut hos leger i ukesvis med et barn med kikhoste - for legene hang seg opp i astma. Men det var ikke astma. Vi syntes ikke symptomene stemte, men legen konkluderte og tok tester for å bekrefte sin hypotese. Dette innebærer jo ikke at vi kan kalle astma for en motediagnose.

Men vi kan jo innse at leger også er mennesker, de lar seg påvirke av ting de har lest, kurs de har vært på, rundskriv de har fått, og alle de pasientene de har sett. Og selvsagt gjør også leger feil.

[My]

Noe som virkelig er trist her er jo hvis dette stemmer, og mange barn går rund med angst og andre psykiske problemer som de ikke får hjelp for, fordi de i stedet medisineres for ADHD.

Det er forresten stor forskjell på sykdommer som ADHD og autisme, som kommer på grunn av en større eller mindre hjerneskade, og psykiske problemer som ikke er fysiske, men som kan komme av ting barnet har opplevd. Så jeg synes ikke de kan settes på lik linje.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Noe som virkelig er trist her er jo hvis dette stemmer, og mange barn går rund med angst og andre psykiske problemer som de ikke får hjelp for, fordi de i stedet medisineres for ADHD.

Og jeg har hørt om leger som mener at en del av de som har fått bokstav-diagnoser sannsynligvis like gjerne kan feile noe så "enkelt" som intolreanse mot melk eller gluten.

For meg blir det litt tøvete å diskutere hva barnet skal hete, så lenge det er klart at barnet trenger et navn . Eller det var kanskje frytelig flåsete sagt, så lenge diagnosen har betydning for hvilken behandling man får. Trekker den tilbake.

Jeg tror ikke at flertallet av ADHD-barn egentlig er barn med dårlig oppdragelse. Jeg tror flertallet har reelle problemer. Om det skyldes ADHD, intoleranser, foreldre som har drukket i svangerskapet eller arv, det skal jeg overhode ikke forsøke å ha noen mening om.

Men om så var at ADHD-diagnosen ikke er 100% korrekt - er det et problem så lenge behandlingen de får hjelper barnet? Jeg spør fordi jeg lurer, ikke for å konstantere et fakta

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.

Og jeg har hørt om leger som mener at en del av de som har fått bokstav-diagnoser sannsynligvis like gjerne kan feile noe så "enkelt" som intolreanse mot melk eller gluten.

For meg blir det litt tøvete å diskutere hva barnet skal hete, så lenge det er klart at barnet trenger et navn . Eller det var kanskje frytelig flåsete sagt, så lenge diagnosen har betydning for hvilken behandling man får. Trekker den tilbake.

Jeg tror ikke at flertallet av ADHD-barn egentlig er barn med dårlig oppdragelse. Jeg tror flertallet har reelle problemer. Om det skyldes ADHD, intoleranser, foreldre som har drukket i svangerskapet eller arv, det skal jeg overhode ikke forsøke å ha noen mening om.

Men om så var at ADHD-diagnosen ikke er 100% korrekt - er det et problem så lenge behandlingen de får hjelper barnet? Jeg spør fordi jeg lurer, ikke for å konstantere et fakta

Akkurat det du er inne på i starten av innlegget er jo ting jeg også har hørt - det er etterhvert forsket mye på ADHD, og det finnes en del forskere som mener at mange av barna kan "kureres" ved å legge om kostholdet.

Det siste avsnittet ditt er jeg helt enig i. Barn som trenger behandling og får behandling som virker - det er det viktigste. Om det så skulle vise seg at barnet i tillegg lider av glutenintoleranse, så får man behandle det i tillegg.

Det nytter jo fint lite å vente med å behandle til man tror man vet "alt". Selvsagt ønsker man å behandle Problemet, og ikke symptomene, men noen ganger må man være fornøyd med at symptomene dempes, om ikke annet så i påvente av å finne Problemet.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kristin

For meg er det viktig å skrive riktig, og jeg må innrømme at jeg ikke greier å ta det seriøst om jeg f.eks. får brev med fullt av stavefeil. Jeg fikk en månedsrapport fra barnehagen en gang. Den var så full av grove stavefeil at jeg ikke greide å få med meg innholdet. Men det er jo mulig at det er JEG som har et problem

.

Jeg personlig syns det er viktig å skille litt på hva slags dokument man sitter med. En månedsrapport fra barnehagen er ment å gi foreldrene et innblikk i måneden som har gått, og er i mine øyne vesensforskjellig fra for eksempel en jobbsøknad.

Hvis du ikke greier å få med deg innholdet i rapporten fra barnehagen fordi den inneholder stavefeil, ja da syns jeg at det er DU som har et problem.

Jeg må sammenligne det med verbalt; jeg forventer at nyhetsoppleserne på radio og TV snakker tydelig, korrekt, uten nøling, osv. (Og derfor hater jeg nyhetene på P3. De snakker utydelige dialekter med plagsom musikk i bakgrunnen.) Men jeg forventer ikke at de ansatte i barnehagen skal servere meg "nyhetene" i samme innpakning.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg personlig syns det er viktig å skille litt på hva slags dokument man sitter med. En månedsrapport fra barnehagen er ment å gi foreldrene et innblikk i måneden som har gått, og er i mine øyne vesensforskjellig fra for eksempel en jobbsøknad.

Jeg er helt enig i at det er ulike grader av formalitet i slike dokumenter, og har (nesten) ingen problemer med å svelge slurv og feil i f.eks. private brev, e-postmeldinger etc. I mange sammehenger kan bruk av dialekt og muntlig språk gjøre slike tekster mer personlige og fargerike. En slik barnehagerapport står imidlertid for meg som et mer formelt skriv, all den tid det kringkastes til en rekke mennesker utenfor barnehagen (dvs. foreldrene). Interne arbeidsdokumenter i barnehagen kan godt være slurvete, men når noe sendes ut av huset til orientering for andre, synes jeg godt man kan koste på seg en runde korrektur. Mange feil bidrar til å skape et dårlig inntrykk - i alle fall overfor en del mennesker, selv om ikke alle bryr seg.

[My]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

.

Jeg personlig syns det er viktig å skille litt på hva slags dokument man sitter med. En månedsrapport fra barnehagen er ment å gi foreldrene et innblikk i måneden som har gått, og er i mine øyne vesensforskjellig fra for eksempel en jobbsøknad.

Hvis du ikke greier å få med deg innholdet i rapporten fra barnehagen fordi den inneholder stavefeil, ja da syns jeg at det er DU som har et problem.

Jeg synes like fullt det ser uprofesjonelt ut, og gir et negativt inntrykk av den som har skrevet det, på samme måte som andre ting (påklednng, måte å snakke på, hvordan man hilser etc) også kan gi inntrykk av at en person er umoden, uten at den nødvendigvis er det. Voksne mennesker bør ha lært å skrive noenlunde riktig (og da snakker jeg ikke om enkelte trykkfeil gjort i full fart, selv om man bør se over det før man leverer noe fra seg). Man kan godt ha et muntlig og uformelt språk i rapporten, men likevel skrive korrekt.

[My]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

.
Jeg må sammenligne det med verbalt; jeg forventer at nyhetsoppleserne på radio og TV snakker tydelig, korrekt, uten nøling, osv. (Og derfor hater jeg nyhetene på P3. De snakker utydelige dialekter med plagsom musikk i bakgrunnen.) Men jeg forventer ikke at de ansatte i barnehagen skal servere meg "nyhetene" i samme innpakning.

... og for å fortsette på denne sammenligningen, så forventer du vel likevel at de ansatte i barnehagen skal snakke rent (så sant de ikke har en talefeil), og ikke at de snakker som barna?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Det er forresten stor forskjell på sykdommer som ADHD og autisme, som kommer på grunn av en større eller mindre hjerneskade, og psykiske problemer som ikke er fysiske, men som kan komme av ting barnet har opplevd. Så jeg synes ikke de kan settes på lik linje.

Er det det?

En på BUP fortalte meg en gang at man ofte så psykiske vanskeligheter i tidligere generasjoner der barna nå fikk diagnosen ADHD. Man vet ikke hva sammenhengen er, men ser at det er noe som sammenfaller.

Så ser man også at en del unge voksne som kanskje har fått ADHD-diagnosen og oppfølging sent, har rukket å utvikle psykiske problemer. Å stadig være på kant med omgivelsene kan føre til litt av hvert det også.

I tillegg så er det en del som har flere diagnoser.

Men det som er skummelt når man snakker om "motediagnoser" osv. er jo at folk lett kan få inntrykk av at det er snakk om unødvendige utredninger og velfungerende barn som pådyttes noe fordi det er stas. Og det blir jo feil. Det er ofte barn som sliter med noe. Og det er viktig å finne ut av det og hjelpe dem slik at problemene ikke blir flere og større.

At diagnoser revurderes etterhvert som barnet vokser til, tiltak er prøvd ut osv. er jo i grunnen bra. Det ville vært verre om det gikk såpass med prestisje i det at man var stuck med en feil diagnose resten av livet. Det er også viktig å huske på at dette er barn i utvikling. At de momentene som gjorde at ADHD-diagnosen var riktig en gang kanskje kan ha endret seg, andre momenter kan ha kommet til osv.

Diagnoser må ikke overvurderes som verktøy heller. En diagnose sier fint lite om barnets personlighet, ressurser, interesser osv. Hvert barn er unikt og det viktigste er vel å bli kjent med akkurat det barnet og tilrettelegge for det slik at det har en reell sjanse til å klare seg bra her i verden. Samtidig kan diagnoser være nyttig i forhold til både rettigheter, medisiner og å lære av andres erfaringer. Kanskje man ikke trenger å finne opp kruttet på nytt hver eneste gang. Kanskje har en spesialpedagog erfaring med hva som vanligvis er gode løsninger for et barn med ADHD i klasserommet.

Men det at en del starter med ADHD-diagnose og så får den korrigert til noe annet vil ikke si at man utreder for for mye.