Anita Krohn Traaseth - Godt nok for de svina

[Tussa]

Eg er heller ingen klassisk flink pike, på ingen måtar. Men eg har brukt tid og analyse på MINE valg, ikkje alle andre sine valg. Å gjere det som er rett for meg, ikkje for alle andre. Derfor likar eg godt nok de svina-tankegangen.

[Ruslebiffen]

Opprinnelig lagt inn av Storm, her.

At det egentlig ikke finnes noe glasstak lenger, synes jeg var interessant. Jeg tror ofte det stemmer, ihvertfall på min arbeidsplass, at kvinner kan være mindre ivrige på å gripe sjanser og søke seg oppover enn menn.

Dette føler jeg stemmer for min arebidsplass også, til tross for at den er svært dominert av menn. Iallefall på de ulike mellomledernivåene og type VP/SVP-stillinger. Hvordan det er enda høyere opp kan jeg ikke uttale meg om, men det sitter kvinner på CEO-nivå. Det at det er flest menn som besitter lederstillinger har nok mest med kjønnsfordelingen i konsernet å gjøre, kombinert med nettopp det å ønske å søke seg oppover.

[Trixie]

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

Eg trur det beste denne boka har gitt meg er tittelen. Å ta meg i at det er godt nok, enten det er privat eller i jobbsammenheng. En anna ting eg tar med meg er det med å rekke opp handa. Seie ja og ta sjansar, spesielt i jobbsammenheng. Vise seg fram rett og slett.

Og til instagram-bilda, eg legg heller aldri ut bilder av åtteåringen som har fått melt down i Tivoli, meg sjøl når eg nettopp har våkna eller nok et knekkebrød med smøreost.

Enig i det.

[Charlie]

Har sansen for damen. Men man kan jo ikke generalisere om glasstak når man selv sitter i en toppjobb.

Det er vel slått fast i forskning at kvinners kvalifikasjoner blir ansett som mindre verdifulle sammenlignet med menn med samme kvalifikasjoner - og at både menn og kvinner gjør dette. Naturligvis ubevisst - men resultatet er det samme.

Så tenker jeg også mange kvinner føler seg veldig uunværlige på hjemmefronten, ref. stadig diskusjon om man er "god nok" mamma. Foreldre er man uansett. Barn i dag har mye mer tilgang på og oppfølging av foreldre enn noen gang.

[Harriet Vane]

Det er for enkelt å si på individplan at det ikke er noe glasstak fordi man selv har lyktes. Så lenge det statistisk sett knapt finnes kvinnelige toppledere og få kvinner øverst i akademia, så blir det henimot frekt å legge skylden på jentene. Dette er et strukturelt problem, at kvinner som er interessert i helsevesenjobb velger sykepleier fremfor lege, at de som gruppe legger listen lavt og bruker mer tid på å dille hjemme og delvis la seg forsørge enn å trøkke på litt, delegere og ta litt makt.

[Storm]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Det er for enkelt å si på individplan at det ikke er noe glasstak fordi man selv har lyktes. Så lenge det statistisk sett knapt finnes kvinnelige toppledere og få kvinner øverst i akademia, så blir det henimot frekt å legge skylden på jentene. Dette er et strukturelt problem, at kvinner som er interessert i helsevesenjobb velger sykepleier fremfor lege, at de som gruppe legger listen lavt og bruker mer tid på å dille hjemme og delvis la seg forsørge enn å trøkke på litt, delegere og ta litt makt.

Man må vel nesten lese det hun skriver for å se nyansene, hun skriver ikke at nå finnes det ikke noe glasstak lenger. Men diskuterer rundt at det ofte kan være kvinner som selv ikke griper sjansene de får eller kan få, og det tror jeg hun kan ha rett i.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Storm, her.

Man må vel nesten lese det hun skriver for å se nyansene, hun skriver ikke at nå finnes det ikke noe glasstak lenger. Men diskuterer rundt at det ofte kan være kvinner som selv ikke griper sjansene de får eller kan få, og det tror jeg hun kan ha rett i.

Jo, men er ikke det nettopp det "glasstaket" gjør? Det er det klassiske problemet med hva som er indiviuelt styrt, og hva som er styrt av samfunnsstruktur/oppdragelse. Hvorfor griper ikke kvinnene sjansene de får? Og hvor ofte får kvinner slike sjanser, sammenlignet med menn?

[Harriet Vane]

Ja, der sa du det, Kanina. Noen av oss har med hjertet i halsen og kinnene brennende av skam rukket opp hånden, tatt verv og utfordringer, søkt studier og jobber som enten avslørte at vi trodde vi var noe eller som var above our station. De greie jentene gjorde aldri det. Det at så mange der jeg kommer fra ikke en gang kom på at de kunne bli lege eller direktør eller kunne se for seg at en dame kunne være bonde, sjef eller romfarer sier sitt.

[Storm]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Jo, men er ikke det nettopp det "glasstaket" gjør? Det er det klassiske problemet med hva som er indiviuelt styrt, og hva som er styrt av samfunnsstruktur/oppdragelse. Hvorfor griper ikke kvinnene sjansene de får? Og hvor ofte får kvinner slike sjanser, sammenlignet med menn?

Jeg trodde glasstaket var mer en beskrivelse av diskriminering?

Fant dette (http://www.aftenposten.no/meninger/d...7443790.html):

"Glasstaket referer til usynlige hindringer som gjør at kvinner ikke like lett som menn oppnår høyere posisjoner, selv om de er like talentfulle og jobber like mye. Det referer til mekanismer knyttet til arbeidsplassen, som at kvinner blir forfremmet tregere enn menn fordi folk undervurderer kvinners evner."

Altså en undervurdering av kvinner, jeg forstår glasstaket som noe annet enn det at kvinner velger annerledes som følge av samfunnsstrykturer.

[Harriet Vane]

Det er flere etasjer av glasstak.

[Katta]

På min jobb er det ikke noe glasstak i ordets tradisjonelle betydning tror jeg, men jeg ser at det lettere satses på menn helt ubevisst. Og så gjør fødselspermisjoner at man "kommer utav det" og må jobbe seg inn for hver gang, det at man får barn gjør rett og slett at man kommer bakpå. Man mister ikke jobben, men er man gravid vil ofte mulighetene som fører fremover og oppover gå til en annen.

[him]

Har lest boken, likte den ikke. Den ble en blanding av personlig biografi og ledelse med fokus på lederen (altså personbasert ledelse) fremfor ledelse fokusert på teknikker/strategier etc. Blir veldig 80-talls selvhjelpstil over det - her er det bare å tenke gode tanker, så hjelper hele universet deg videre. Personlig tror jeg nok at ledelse er mer et fag enn en individuell egenskap - men der er det sikkert mange som er uenige med meg.

[Pebbles]

Jeg har hatt for mange dårlige ledere med lederutdanning i baggasjen til at jeg tenker at ledelse er et fag og ikke en personlig egenskap.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg har hatt for mange dårlige ledere med lederutdanning i baggasjen til at jeg tenker at ledelse er et fag og ikke en personlig egenskap.

Som kronisk syk har jeg møtt mange ræva leger og sykepleiere - det betyr ikke at jeg ikke tror medisin er et fag. Verdien ligger selvfølgelig i utøvelsen, men jeg tviler på at utøvelsen kan eksistere uten en kunnskap/kompetanse i bunn. Hvordan kunnskapen/kompetansken er tilegnet er mindre viktig.

Faren med en slik tilnærming som forfatteren har: At ledelse er en del av deg selv, en internalisert del av din personlighet, er jo når det går galt. Hva da? Er det bare du selv som er problemet? Det må det være hvis du mener at ledelse er et personlighetstrekk.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Som kronisk syk har jeg møtt mange ræva leger og sykepleiere - det betyr ikke at jeg ikke tror medisin er et fag. Verdien ligger selvfølgelig i utøvelsen, men jeg tviler på at utøvelsen kan eksistere uten en kunnskap/kompetanse i bunn. Hvordan kunnskapen/kompetansken er tilegnet er mindre viktig.

Faren med en slik tilnærming som forfatteren har: At ledelse er en del av deg selv, en internalisert del av din personlighet, er jo når det går galt. Hva da? Er det bare du selv som er problemet? Det må det være hvis du mener at ledelse er et personlighetstrekk.

Nei. Alt man har av menneskelige egenskaper går det an å utvikle. Og selvfølgelig er faglig ballast en del av pakka. Men har du ikke de egenskapene som trengs, hjelper ikke utdanning. Har du de egenskapene som er nødvendig, vil utdanning gjøre deg enda bedre. Gjelde mange yrker og stillinger, ikke bare lederjobber.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg har hatt for mange dårlige ledere med lederutdanning i baggasjen til at jeg tenker at ledelse er et fag og ikke en personlig egenskap.

Men det ene utelukker jo ikke det andre. Det finnes godt utdannede ledere som ikke passer til å lede det teamet de har, uten at de nødvendigvis er dårlige ledere per se. På samme måte som det finnes fantastisk dyktige kirurger som helst bør overlate kontakt med våkne pasienter til andre.

Jeg har nå en dansk leder, og jeg ser jo at stilen hans er svært annerledes enn de norske jeg vanligvis har hatt. Det betyr ikke at han er en dårlig leder, jeg må bare innstille meg på at det er mindre kosemose og mer stick to the numbers. Nå er jeg en cut the BS-person selv, og tåler det godt, men jeg vet at andre synes han er røff og uempatisk.

[Pebbles]

Det jeg tenker på endel for tiden, er at jeg synes det er uheldig med ledere i alle lag som er sjefer heller enn ledere - folk som er motivert av makt, heder og ære og følgelig selvsentrerte. Det er ikke personer jeg ønsker meg over meg i arbeidslivet.

Gode ledere har annen drivkraft enn makt for egen del - de har glede av faget, visjoner for arbeidsplassen og ikke minst, glede av å se medarbeidere vokse, skinne og utvikle seg.

[Candy Darling]

Sånn lederteoretisk er det ikke nødvendigvis helt sånn; der skiller man gjennom resultatmotiverte og maktmotiverte og teammotiverte ledere. Resultatmotiverte ledere kan risikere å fokusere kun på målet og kjøre over medarbeiderne sine, maktmotiverte kan være oppsatt på å få viljen sin på bekostning av mål og team, teammotiverte kan bli så fokusert på teamhygge til at målene forsvinner ute av syne. Men du kan også ha veldig gode ledere i alle kategorier, hvis de balanserer sin personlige motivasjon med situasjonsbetinget ledelse, altså at man leder folk slik de trengs i sin situasjon.

Personlig er jeg helt klart maktmotivert; jeg liker å være med der det skjer, legge strategier, jeg liker å se et nytt produkt og vite at dette var det jeg, jeg som gjorde. Det betyr ikke at jeg backstabber teamet mitt, tvert i mot - jeg trenger jo dem for å lykkes. Og jeg vil jo at de skal lykkes også, det er også noe som reflekterer godt på en leder.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Sånn lederteoretisk er det ikke nødvendigvis helt sånn; der skiller man gjennom resultatmotiverte og maktmotiverte og teammotiverte ledere. Resultatmotiverte ledere kan risikere å fokusere kun på målet og kjøre over medarbeiderne sine, maktmotiverte kan være oppsatt på å få viljen sin på bekostning av mål og team, teammotiverte kan bli så fokusert på teamhygge til at målene forsvinner ute av syne. Men du kan også ha veldig gode ledere i alle kategorier, hvis de balanserer sin personlige motivasjon med situasjonsbetinget ledelse, altså at man leder folk slik de trengs i sin situasjon.

Personlig er jeg helt klart maktmotivert; jeg liker å være med der det skjer, legge strategier, jeg liker å se et nytt produkt og vite at dette var det jeg, jeg som gjorde. Det betyr ikke at jeg backstabber teamet mitt, tvert i mot - jeg trenger jo dem for å lykkes. Og jeg vil jo at de skal lykkes også, det er også noe som reflekterer godt på en leder.

Exactly.

[Pebbles]

Vel, men må jo ha et ønske om å bestemme, være med der det skjer osv. for å ønske en sjefsstilling. Men det er ikke det samme som å være maktmotivert, slik jeg ser det.

Er man mer opptatt av et det skal skinne på en selv enn noe annet, vil man at medarbeiderne skal lykkes kun fordi det reflekterer på en selv? Det er ikke jeg videre begeistret for. Og det er heller ikke nødvendig for å være en drivende god leder - tvert i mot.