Reservasjonsretten - hva er det jeg overser?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Ja, veldig bra formulert.

Jeg er så sint på den gjengen at jeg har virkelig lyst å skrangleriste dem og brøle "Slutt å gjør deg til!"

Jeg tror vi har valgt rett spesialiteter ut fra temperament, katta. Du er diplomatisk og jeg er *litt* mer brutal og direkte

Jeg har veldig riktig spesialitet. (Du har vel skjønt hvorfor det ble plan b og ikke gyn som var plan a. Men jeg kan være ganske militær i kampens hete. Tro det eller ei).

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg har veldig riktig spesialitet. (Du har vel skjønt hvorfor det ble plan b og ikke gyn som var plan a. Men jeg kan være ganske militær i kampens hete. Tro det eller ei).

Det tror jeg absolutt på. Når mine mannlige kollegaer breker seg til og mener ar det er få kvinner i vår spesialitet "fordi det er for tøft" så sier jeg at det er bullshit og at de tøffeste vurderingen er i gyn og ped og der er også vaktbelastningen knallhard. Vår jobb er psykisk tung på helt annet vis.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det tror jeg absolutt på. Når mine mannlige kollegaer breker seg til og mener ar det er få kvinner i vår spesialitet "fordi det er for tøft" så sier jeg at det er bullshit og at de tøffeste vurderingen er i gyn og ped og der er også vaktbelastningen knallhard. Vår jobb er psykisk tung på helt annet vis.

Ok, dagens dumme spørsmål og avsporing: Hva er psykisk tungt i deres jobb?

Vi har tøff vaktbelastning ja. Jeg går tredelt, og da kan du jo se for deg sommerferien. Men jeg synes det er meningsfylt å stå i vanskelige situasjoner etisk hvor min rolle enten er å bestemme i uklart terreng eller å informere andre best mulig slik at de kan ta valg de selv kan stå for. Lange, tunge prosesser som gjør at man blir ganske ydmyk. Det er svært lite som er svart-hvitt.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Ok, dagens dumme spørsmål og avsporing: Hva er psykisk tungt i deres jobb?

Vi har tøff vaktbelastning ja. Jeg går tredelt, og da kan du jo se for deg sommerferien. Men jeg synes det er meningsfylt å stå i vanskelige situasjoner etisk hvor min rolle enten er å bestemme i uklart terreng eller å informere andre best mulig slik at de kan ta valg de selv kan stå for. Lange, tunge prosesser som gjør at man blir ganske ydmyk. Det er svært lite som er svart-hvitt.

Det som er psykisk tungt er til dels det enorme arbeidspresset og at man må jobbe fort-fort-fort hele tiden og prioritere hele tiden hva man skal bruke tiden på. For vi rekker aldri alt. Det ligger dårlige folk på avdelingen og man driver og skal gjøre diagnostikk over telefon mens man opererer og helst skal konsentrere seg om det. En annen ting som også er veldig tungt som ingen andre tenker på er at i forhold til bløtkirurgi hvor egentlig ingen kan vite hva du har gjort, så går man gjennom alle røntgenbilder og alle beslutninger og operasjoner på røntgenmøte og da blir alt gjennomkritisert og diskutert, og man er liksom ikke spesielt greie om det heller. Mange ortopeder gruer seg til røntgenmøtet kan man si.
Dessuten er pasientene helt ekstremt lite realitetsorientert. Alt er kirurgens skyld. Om man har blitt påkjørt av en veivals og knekt alle store bein i kroppen og man blir operert så godt det lar seg gjøre så er folk ofte dritsure likevel og skjønner ikke at det er ulykken som har skadet dem, og at det ikke er forventet å bli som før. En storrøyker som får hjerteinfarkt for tredje gang tar noe av ansvaret selv om han ikke har sluttet å røyke, men blir derimot rasende om bruddet ikke gror.

Jeg har en kollega som sluttet nå, rett før h*n ble spesialist, selv om h*n er superflink, fordi h*n taklet ikke pasienter som var sinte. Det er en veldig utakknemlig jobb rett og slett.