Filmer sett i 2013

[Divine]

Januar:
1. Shame: Gjensyn. En av mine topp tre-filmer fra i fjor, og den tålte et gjensyn. Jeg tolket en del scener annerledes nå, og det er jo interessant. Jeg synes filmen er vond, vond, vond og aldri har jeg sett noen noen uttrykke så mye lidelse bare gjennom blikket. Enste minus er Sissy. Jeg likte henne ikke første gang jeg så filmen, og jeg likte henne ikke noe bedre denne gang. Jeg synes hun blir litt klisjéaktig som rollefigur.

2. Silver Linings Playbook: Så denne som overraskelsesfilm på Troll i eske på Cinemateket. Jeg mislikte den, venninna mi synes den var helt ok og mannen min elsket den. Jeg syntes Bradley Cooper spilte bra, men jeg likte rett og slett ikke historien. Den var veldig forutsigbar og syltynn og jeg klarte ikke å fenges av verken handlingen eller personene. Det beste med hele filmen var da de spilte Bob Dylans The Girl from the North Country.

3. Working Girl: Coffee? Tea? Me? Jeg elsker denne filmen. Rett og slett. What's not to like. Romantisk komedie på sitt beste.

4. Jeeves and Wooster, sesong 1: Britisk så det holder. Jeg ler meg halvt i hjel av alle snobbenavnene og av morsomhetene til både Fry og Laurie. Men selve episodene blir litt like etter hvert.

5. Rust og bein: Jeg fikk beskjed om å ikke lese for mye om denne på forhånd, og det var lurt. Fantastisk film som slår deg i magen. I likhet med The Silver Lining Playbook handler også denne om to mennesker "i nød" som finner hverandre og som ikke skjønner hva de føler for hverandre før det skjer noe drastisk, men dette er så langtfra Hollywood som man kan komme. Filmen omhandler ting jeg har et nærmest fobisk forhold til, så jeg slet til tider, men det var verdt det. Anbefales.

Februar:
6. Cast Away: Wilson!!!! Jeg har sett denne filmen flere ganger, og synes den har fått ufortjent dårlig kritikk. Ja, jeg ser at scenene "på land" er litt så som så, men Tom Hanks alene på øya er strålende skuespilleri. Og så Wilson, da. Det er jo så trist når han blir borte.

7. Rive-Rolf: Overraskende bra.

8. The Master: Jeg satt i åndeløs spenning og ventet på noe stort. Det skjedde ikke. Likte den der og da. Litt mer delt i ettertid.

9. Cosmopolis: Ke? er vel en bra oppsummering. Nesten 100 % trofast mot boka, med en iskald atmosfære og "stiltet" dialog. Noe som føles helt riktig. Jeg likte den, uten at jeg kan forklare hvorfor.

10. Life of Pi: Vidunderlig vakker. Jeg kjente ikke til historien, og selv om jeg visste det var en tvist, så kom det som en overraskelse. Jeg har ikke fått diskutert denne ferdig, kjenner jeg.

11. 90 minutter: Jeg satt anspent gjennom hele filmen og endte opp med å brøle at de måtte da bare kunne SNAKKE om det som plaget dem! Særlig historien med Pia Tjelta og Mads Ousdal var ekstremt vondt å se på.

12. Amour: Jeg klarer nesten ikke å tenke på denne uten å gråte. Svært vakker og usentimental film. Jeg syntes den var ubehagelig, mens mannen min bare syntes den var trist og fin. Det avhenger sikkert av hvilken livsanskuelse man har.

13. The Woman in Black: Fantatisk filmet og veldig bra effekter, men slutter ødelegger mye.

14. Airplane: Gjensyn nr. ørten. Har alltid likt denne, men er litt mettet nå.

15. Mad Men, sesong 5: Fortsatt en av mine yndlingsserier. Jeg har en utrolig fascinasjon for alle rollefigurene. Jeg klarer ikke å like Megan, mens Roger Sterling har, uten at jeg vet hvorfor, vokst i mine øyne.

16. Moon: Gjensyn. Har sett denne fire eller fem ganger nå. Og jeg fatter ikke hvorfor den ikke er mer kjent/populær. Intenst, men rørende og tidvis morsomt om identitet og om målet alltid helliger middelet.

Mars:
17. Jakten: Ekstremt skremmende om hva som skjer når man lever i den villfarelsen at barn aldri lyver. Mitt favorittordtak "Liten landsby, stort helvete" har vel aldri vært mer dekkende.

18. Fringe. Sesong 1: Spennende fra første sekund. Til tross for at jeg trodde at jeg hatet Joshua Jackson, noe jeg tydeligvis ikke gjør. Ikke på en flekk heller. :crush:

19. Lincoln: Typisk Spielbergsk, mente mannen min. Selv tenkte jeg ikke over dét, men satt hele tiden og tenkte at her får vi ikke ting inn med teskje, her må du kjenne historien, noe jeg følte at jeg ikke gjorde i stor nok grad. Utrolig velspilt av Daniel Day-Lewis. Tidsbildet virker svært realistisk, og jeg kunne nærmest føle kulden og tobakkrøyken.

20. Fringe. Sesong 2: Enda bedre enn sesong 1. Bring it on!

April:
21. Fringe. Sesong 3: Jada, fortsatt hekta. Til de grader.

22. Martha Marcy May Marlene: Utrolig sterk film om hva som frister med sekttilværelsen og hvordan man går videre etter å ha klart å bryte. Jeg satt igjen like paranoid som hovedpersonen.

23. Raising Arizona: En gammel perle jeg ikke har sett fra a til å før. Ekstremt rar, men fengende og morsom. Og man husker den tiden da Nicolas Cage faktisk var STOR.

24. Eddie Izzard. Definite Article: Glitrende standup.

25. Paradis: Håp: Sår og litt for gjenkjennelig om hvordan det er å være kontaktsøkende og usikker tenåring. Gir dessuten et skremmende bilde av østerrikske fat camps (visstnok realistisk), hvor ungene må synge If you're happy and you know it, clap your fat.

26. Eddie Izzard. Glorious. Den beste av Eddie Izzard noensinne. Ingen over, ingen ved siden.

27. Extremely Loud and Incredibly Close. Tiåringen satt helt stille under denne filmen av en eller annen grunn. Selv syntes jeg den startet bra, men ble bare irriterende og pompøs etter hvert. Grei nok, men ikke noe mer.

Mai:
28. Fringe. Sesong 4. Venter nå desperat på sesong 5.

29. Oldboy. Favorittfilmen til nittenåringen. Jeg var skeptisk, men til å være rimelig gory og veldig voldelig, likte jeg den utrolig godt. Deilig uamerikansk. Jeg kjenner at jeg er svært skeptisk til at det kommer en amerikansk remake i år.

30. I de beste hjem. Metafilm som startet bra, men som ble litt vel teatralsk etter hvert. Underholdende, men fort glemt.

31. Downton Abbey (sesong 1). Endelig fikk jeg sett denne. Min skepsis til kostymedrama forsvant etter ca. ett minutt. Veldig fengende.

Juni:
32. Downton Abbey (sesong 2). Fortsatt utrolig fengende. Må se mer med én gang.

33. Downton Abbey (sesong 3). Når kommer sesong 4? Når? Når?

34. Searching for Sugar Man. Jeg har hørt om denne filmen lenge, da en kollega av meg er bestevenn med regissøren. Endelig fikk jeg sett den. Strålende dokumentar. Og for en musikk! Ja, hvorfor HAR vi ikke hørt om denne artisten før?

35. Stoker. Nydelig filmet, men ufattelig creepy film. Dvelende vakker, så gore-scenene kunne fort blitt malplasserte, men alt flyter over i hverandre, så alt føles riktig. Not for the faint of heart, som man sier.

36. Stories We Tell. Pseudo-meta-dokumentar om de ulike "sannhetene" de ulike familiemedlemmene sitter på mht. regissørens (Sarah Polleys) mor og hennes liv. Flott genretwist og en fornøyelse å se.

Juli:
37. The Commitments. Gjensyn nr. ..., ja, hvem vet? Men jeg ser og hører stadig nye ting, så selv etter 22 år er jeg ikke lei av denne. Fabelaktig.

August:
38. Monsters University: Morsom oppfølger. Ikke like bra som enern, som er glimrende, men så absolutt severdig. Noen skikkelig latterkrampeøyeblikk.

39. Flight: Oh yes. En av de bedre filmene i år, selv om plottet kanskje ikke er så veldig nytt og spennende, akkurat. Glitrende spilt av Denzel Washington. Det var nesten så jeg følte alkoholavhengigheten på kroppen. Og DEN flystyrtscenen. IIIK.

40. Jeeves and Wooster, sesong 3: Nei, nå begynner det å bli langdrygt, altså. Episodene er for lange, og det er litt treigt. Men verdt å se bare for å høre alt det fantastiske Jeeves sier.

September:
41. Mud: Jeg synes den var langdryg, kjedelig med stereotype rollefigurer. Venninna mi elsket den, syntes den var orginal og at tiden var fløy. Så - døm selv! Men ungguttene spilte VELDIG bra. "Stand by me" møter "Winter's Bone", men uten de samme kvalitetene.

42. Clue: Denne blir jo bare morsommere og morsommere. Hvis man først skal se en farse, så er jo denne overhodet ikke å forakte. Mrs. Whites "I hated her, so much... it-it- the f - it -flam - flames. Flames, on the side of my face, breathing-breathl- heaving breaths. Heaving breaths... Heathing... " er jo tidenes beste beskrivelse av sjalusi ever.

43. The Outsiders: Tenk at jeg ikke har sett denne før. Selv om jeg hadde plakater fra filmen over hele rommet mitt i en periode da jeg var tidlig i tenårene. Mindre ungdomsfilmaktig enn jeg trodde, men mer dvelende og trist.

44. Heat: Denne hadde jeg heller ikke sett før. Virkelig glitrende. Det er herlig med filmer som ikke undervurderer sitt publikum. Smart, spennende og en estetisk nytelse på én gang.

45. The Conjuring: En spøkelseshistorie av det mer creepy slaget. Jeg ble ikke vettskremt, men den var likevel skummel nok til at jeg satt som fjetret. Velspilt. Og så hjelper det jo at jeg er stor fan av Vera Farmiga.

46. The Wire - sesong 5: Siste sesong i serien. Jeg synes fortsatt ikke den er verdens beste serie (som mange påstår). Den har vært vanskelig å komme inn i, men det har vært verdt det. Man må bare holde ut litt.

47. The Box: Oj, oj, oj. Psykologisk thriller som skremte vettet av meg. Konseptet er: Hvis du trykker på denne knappen, får du én million dollar. Men et menneske i verden som du ikke kjenner, vil dø. Er du villig til å gjøre det?

48. Who Framed Roger Rabbitt: Denne hadde jeg faktisk ikke sett før. Så den med tiåringen, og var ganske underholdt selv. Er glad for å ha sett den, den er jo en klassiker etter hvert.

49. The Thing: Denne har jeg sett ganske mange ganger nå, men den er fortsatt veldig skremmende. Og hvis man ser vekk fra datamaskinene ( :knegg : ), temmelig tidløs. Den er fra 1982, men kunne like gjerne vært lagd i dag.

Oktober:
50. Chronicle: Jeg var særdeles skeptisk. Amerikanske tenåringer som plutselig får superkrefter. Yeah right. Men filmen var faktisk ikke så verst. Superkrefter er tydeligvis morsomt å ha bare opptil et visst punkt.

51. Before Midnight: Hulk! Denne var vond, men fin. Veldig gjenkjennelig. Siden jeg så de to første filmene veldig lenge etter at de kom ut, syntes jeg de handlet veldig mye om livet som hadde vært, mens denne var "up to date" med ting jeg kjente igjen fra eget liv.

52. The Act of Killing: Totalt uforbedt så jeg en Director's Cut av denne filmen. Jeg holdt på å ikke takle det. Alt var bare stygt og vondt og fælt. I ettertid er jeg glad jeg så den, men den normale utgaven hadde holdt lenge, tror jeg. Dette ble altfor langt og smertefullt.

53. Hiroshima, mon amour: Denne så jeg mange ganger da jeg gikk på folkehøyskole, hvor den ble tolket i hjel. Jeg skjønte dog ingenting. Nå, over 20 år senere, synes jeg ikke den er vanskelig å forstå, men den dvelende, dryg og veldig deprimerende.

54. The Shining: Gjensyn. Skummel bok, og til tider veldig skummel film, men filmen har store svakheter. Som mannen min sier: "Jack Nicholson is not believable as a sane guy and Shelley Duvall just isn't believeble as a human being that you wanna spend more than five minutes with".

55. Super Size Me: Gjensyn. Denne gangen med elleveåringen som satt veldig storøyd. Jeg ble også denne gangen litt kvalm av å se den, og lysten på fast food ble ikke akkurat større.

56. Gåten Ragnarok: Til familieeventyrfilm å være, var den ikke så verst. Jeg må innrømme at snasen hovedrolleinnehaver gjorde susen for å holde meg tilstrekkelig underholdt.

November:
57. Detektiv Downs: Hvem i all verden var målgruppen? Til tider veldig barnslig, men med noen sexscener og -referanser som så absolutt ikke var for barn.

58. Gravity: Visuelt spektakulær og uhyre spennende. Men tematikken var forsåvidt ikke ny, da. Men jeg kjedet meg ikke akkurat.

59. Up in the Air: Gjensyn nr. tre, tror jeg. Jeg elsker denne filmen. Venninna mi ble sur og mente den var en amerikansk "family value"-film, men det er jeg ikke enig i.

60. House of Cards - sesong 1: Sylskarp dialog og politisk kynisisme på høyt nivå. Glitrende spilt av Kevin Spacey og Robin Wright. Teller timer til sesong 2 starter.

Desember:
61. Sightseers: Startet som hverdagsrealisme à la Mike Leigh,men ble straks noe annet. Den beste svarte komedien jeg har sett på aldri så lenge. Til tider ekkel, men verdt det.

62. Love Actually: Ja da, i år også.

63. It's a Wonderful Life: Gjensyn. Nydelig. Ganske tidløs egentlig. Uansett hvor mye kona alltid filmes med soft filter.

64. Tusen ganger god natt: En av årets beste. Og jeg som alltid før har mislikt Juliette Binoche. Ikke nå lenger. Velspilt og vond. Sympatien går ut til alle parter, noe som gjør det ekstra vanskelig.

65. Cloud Atlas: Jeg har lest boka, og det må man ha gjort for å ha glede av filmen, tror jeg. Jeg hadde neppe skjønt bæra ellers. Filmen forenkler og trivialiserer boka, men ikke i den grad jeg hadde fryktet. Jeg ble faktisk ganske overrasket over at jeg likte filmen så mye som jeg gjorde. Ingenting var veldig, veldig feil i forhold til boka.

66. The Hunger Games. Gjensyn. Trodde det skulle bli kjedelig å se den igjen, men det var det ikke. Den er jo underholdende, og skremmende, nok så det holder.