Om bursdager og selvbestemmelse

[GinaK]

Har lest om den hisorien på FB. Utrolig sårt.
Men folk får gjøre som de vil.
Eldstemann opplevde som eneste på avdelingen å ikke bli bedt i bursdag til en gutt i barnehagen.
Mannen kjenner pappan og ringte til han, for å sjekke om invitasjonen kanskje var blitt borte, men svaret var da at sønnen selv skulle få bestemme. Så da så.
Det gikk helt fint det for vår gutt, men det kunne vært sårt for en som brøy seg om det.

Gutta mine vil ha alle guttene i klassen i bursdagene, men de hadde ikke fått lov til å utelukke noen heller. Det er ikke noe tema å ikke be noen.
Vi feirer bursdag for guttene ut barneskolen i alle fall. Siste gang nå for eldstemann. På ungdomsskolen blir klassene uansett delt og blir kjempestore så det er uaktuelt å ha en haug med gutter i bursdag da.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av GinaK, her.

Har lest om den hisorien på FB. Utrolig sårt.
Men folk får gjøre som de vil.
Eldstemann opplevde som eneste på avdelingen å ikke bli bedt i bursdag til en gutt i barnehagen.
Mannen kjenner pappan og ringte til han, for å sjekke om invitasjonen kanskje var blitt borte, men svaret var da at sønnen selv skulle få bestemme. Så da så.
Det gikk helt fint det for vår gutt, men det kunne vært sårt for en som brøy seg om det.

Det er jo sånt som dette jeg er opptatt av. Uakseptabel tankeløshet, virkelig.

[Acino]

Enig i at man skal inkludere alle.
Samtidig kan baksiden bli slik som meg: Den siste barnebursdagen jeg hadde da jeg ble 10. Alle jentene i klassen invitert. To stk ødela hele greiene og det er det jeg husker aller best. I voksen alder vet jeg at minst en av de nok hadde fått adhd diagnose og den andre, vel, den andre var bare ufyselig, jepp. Gråt i mitt eget selskap, ikke moro. Men da tar jeg med meg lærdommen i å passe litt ekstra på, som voksen, om noen ikke skulle kunne oppføre seg.

Inkludere alle kan forresten bli ganske så "festlig" i og med at jeg har gutt/jente-tvillinger, blir fort hele gjengen/klassen det.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg vurderer å gå tilbake til barndommens sekt for å slippe mer bursdagsstyr. Herregud, for et drama, alle veier, hele tiden.

Snart er det lillebrors tur til å ha bursdag igjen. Hverken han eller jeg gleder oss noe særlig til obligatorisk selskap.

Men Mave, ser du ikke at hvis alle de som kan, inviterer alle, så blir det mye greiere for barn som ikke takler store bursdager eller ikke har så mange venner å feire i en form som passer dem? Jeg syns både Zoë og Tjorven har gode poenger: og det er at det du beskriver er unntakene. Og de blir det rom for om andre tar ansvar og inkluderer. Vi for eksempel, gjør det. Selv om sønnen min ikke leker med alle i klassen, syns han det er helt uproblematisk å ha alle i selskap. Noen av de vi inviterer blir han aldri invitert tilbake til. Noen av de han inviterer, blir ikke invitert andre steder. Det er en måte vi kan inkludere på. Og da gjør det ingenting om man har noen få unntak med små grupper.

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Men sånn til invitasjoner generelt. Jeg er av de som alltid fremholder at ikke alle må invitere alle hver gang. Bursdagsbarn skal også få trives i sitt eget selskap. Men jeg synes Zoë har et godt poeng. Det er unntakene. Foreldre med unger som klarer seg godt nok sosialt bør se at de må ta en del av ansvaret. Nettopp fordi ikke alle har muligheten til det.

Nettopp. Det blir som vaksinering. Om de som kan tar den, så kan de som ikke kan faktisk la være.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Men Mave, ser du ikke at hvis alle de som kan, inviterer alle, så blir det mye greiere for barn som ikke takler store bursdager eller ikke har så mange venner å feire i en form som passer dem? Jeg syns både Zoë og Tjorven har gode poenger: og det er at det du beskriver er unntakene. Og de blir det rom for om andre tar ansvar og inkluderer. Vi for eksempel, gjør det. Selv om sønnen min ikke leker med alle i klassen, syns han det er helt uproblematisk å ha alle i selskap. Noen av de vi inviterer blir han aldri invitert tilbake til. Noen av de han inviterer, blir ikke invitert andre steder. Det er en måte vi kan inkludere på. Og da gjør det ingenting om man har noen få unntak med små grupper.

Nettopp. Det blir som vaksinering. Om de som kan tar den, så kan de som ikke kan faktisk la være.

Nemlig. Det handler om å tenke seg om, og det motsatte tror jeg er årsaken til at mange lar barnet plukke fra øverste hylle uten å ofre fellesskapet og konsekvensene en eneste tanke.

Jeg leste en overskrift da jeg stod i kassa og ventet tidligere i dag, og den lød noe sånt som "derfor inviterer jeg ikke alle i klassen" og så var det bilde av ei muligens outsiderjente? under. Jeg leste ikke artikkelen, men jeg innbiller meg at den er tåredryppende og ekte nok, at hun kanskje har problemer med store forsamlinger, men jeg kjente at jeg irriterte meg litt også, hvertfall når den kommer i kjølevannet av historien til de to åtteåringene som ikke fikk en eneste gjest på besøk i sitt selskap. Som om den skal rettferdiggjøre det, på en måte. Eller ta bort alvoret i den situasjonen som jo også tok for seg et annet komplisert tema, nemlig skjult mobbing.

Hver for seg er sakene alvorlige nok, men det er så vanskelig å finne felles kjøreregler når man bare ender opp med å diskutere de som ikke får noen på besøk, og de som ikke orker mange på besøk. Da blir vi stående og stange hode i veggen, i stedet for å diskutere på en sånn måte og med en sånn tone som gjør at man kanskje ender opp med at de som kan invitere flere gjør det.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Nemlig. Det handler om å tenke seg om, og det motsatte tror jeg er årsaken til at mange lar barnet plukke fra øverste hylle uten å ofre fellesskapet og konsekvensene en eneste tanke.

Jeg leste en overskrift da jeg stod i kassa og ventet tidligere i dag, og den lød noe sånt som "derfor inviterer jeg ikke alle i klassen" og så var det bilde av ei muligens outsiderjente? under. Jeg leste ikke artikkelen, men jeg innbiller meg at den er tåredryppende og ekte nok, at hun kanskje har problemer med store forsamlinger, men jeg kjente at jeg irriterte meg litt også, hvertfall når den kommer i kjølevannet av historien til de to åtteåringene som ikke fikk en eneste gjest på besøk i sitt selskap. Som om den skal rettferdiggjøre det, på en måte. Eller ta bort alvoret i den situasjonen som jo også tok for seg et annet komplisert tema, nemlig skjult mobbing.

Hver for seg er sakene alvorlige nok, men det er så vanskelig å finne felles kjøreregler når man bare ender opp med å diskutere de som ikke får noen på besøk, og de som ikke orker mange på besøk. Da blir vi stående og stange hode i veggen, i stedet for å diskutere på en sånn måte og med en sånn tone som gjør at man kanskje ender opp med at de som kan invitere flere gjør det.

Om det er samme historien jeg leste, så handlet det om ei jente som pga at hun var redd for å bli eksludert selv ikke ville be de "upopulære".

[Lykken]

Her har de oppfordret og jobbet for felles bursdager og inkludering fra barnehage til skole. Hvert eneste foreldremøte for eldste i 6 klasse siden 1 klasse har hatt det som oppfordring og tema og en forklaring rundt det fra lærer. I barnehagen var de også opptatt av det og pratet med oss foreldre. Kjempebra at de er så obs på det. Jeg er litt mer usikker på foreldremøtene for yngste i 3 klasse, der har mannen min møtt opp mest.
Når det skal sies så har vi kjørt fellesbursdager hele veien, utenom i år når eldste ble 11 år. Da valgte han landlagskamp Norge-Albania (forferdelig kamp) med 3 venner, 1 jente og 2 gutter. Det var greit innenfor at vi ikke ekskluderte noen få, men har litt dårlig samvittighet for at vi ikke ba alle guttene i klassen. Dog ser det ut som resten av gjengen for det meste gjør det fortsatt.

[Røverdatter]

Dette ble litt for utl.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av GinaK, her.

Har lest om den hisorien på FB. Utrolig sårt.
Men folk får gjøre som de vil.
Eldstemann opplevde som eneste på avdelingen å ikke bli bedt i bursdag til en gutt i barnehagen.
Mannen kjenner pappan og ringte til han, for å sjekke om invitasjonen kanskje var blitt borte, men svaret var da at sønnen selv skulle få bestemme. Så da så.
Det gikk helt fint det for vår gutt, men det kunne vært sårt for en som brøy seg om det.

Jeg blir sjokkert jeg.