How to have a sensible conversation about immigration

[Blå]

I en ideell verden er alle foreldre ressurssterke og gjør de rette valgene for sine barn. I en ikke-ideell verden så må vi forholde oss til at mennesker er ulike og støtte opp under barns læring uansett.

Hva ville jeg gjort om jeg flyttet til Japan? Jeg ville anstrengt meg for å lære japansk og jeg ville hjulpet mine barn med skolearbeidet, men jeg tror ikke at jeg ville snakket japansk med dem hjemme. Jeg har bodd i utlandet selv og jeg vet noe om hvor anstrengende det er å leve en stor del av dagen i et fremmed språk. Jeg oppfattet det da som at jeg trengte det frirommet det var å snakke mitt eget språk på kvelden og det tror jeg at jeg ville unnet meg selv og mine barn, også dersom vi bodde i Japan. Da jeg som seksåring ble plassert på en skole der alle snakket et fremmed språk så begynte ikke mine foreldre å snakke det samme språket med meg hjemme. De snakket derimot med læreren min og fikk vite hvilke klassekamerater som var greiiest mot meg på skolen. Så inviterte de disse klassekameratene med hjem etter skolen og hjalp oss i gang med lek slik at vi snakket sammen etter hvert. Det tok tre måneder før jeg snakket språket perfekt. Og jeg har ikke noe spesielt språkøre. Men jeg har ressurssterke foreldre, som selv snakket språket godt.

Jeg synes at norskundervisningen både i barnehagen og skolen burde styrkes. Vi kunne unngått masse pengebruk på ungdom som faller utenfor dersom vi ga alle barn med språkproblemer (også de norske) bedre oppfølging de første skoleårene.

Jeg synes også at det er veldig korttenkt at vi ikke bruker mer ressurser på morsmålsundervisning. All forskning jeg kjenner til tilsier at dersom man kan sitt "hjemmespråk" godt så blir det også lettere å lære andre språk. I tillegg kunne Norge skaffet seg en stor gruppe med ungdommer som kunne styrket næringslivet vårt med språk og kulturkunnskap når de blir så store at de går ut i arbeidslivet. At vi ikke investerer i dette nå er mer enn jeg kan forstå.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Jeg synes også at det er veldig korttenkt at vi ikke bruker mer ressurser på morsmålsundervisning. All forskning jeg kjenner til tilsier at dersom man kan sitt "hjemmespråk" godt så blir det også lettere å lære andre språk. I tillegg kunne Norge skaffet seg en stor gruppe med ungdommer som kunne styrket næringslivet vårt med språk og kulturkunnskap når de blir så store at de går ut i arbeidslivet. At vi ikke investerer i dette nå er mer enn jeg kan forstå.

Jeg tror kanskje noe av utfordringen i ghettoer (i alle fall er det slik i mange ghettoer rundt om i verden) er at hjemmespråket heller ikke er noe som sitter godt. I ghettoer utvikles ofte egne blandingsmåter å snakke på og det er dette som blir "morsmålet" til 2-3 og 4 generasjon. Skal 4 generasjons nordmenn med pakistanske forfedre undervises i skole-punjabi som kanskje også blir fremmed for dem? Skal man undervise i ghettoens språk?

Det er kun i ghettoer det er snakk om at 3 og 4 generasjoner osv beholder forfedres språk som morsmål. Dette skjer sjeldent utenfor ghettoer.
Mine skolevenner som hadde foreldre fra Pakistan snakket punjabi hjemme, men alle vennene deres var norske, naboene var norske og foreldres kolleger var norske. Foreldrene sleit med språk, men de tilstrebet at ungene lærte seg norsk, pushet på og snakket norsk til oss andre unger når vi var sammen med dem.

Ser foreldre til barn i ghettoer nødvendigheten av språk for barnas fremtid? Om ikke man skal rette pekefinger tenker jeg i alle fall at noe kan gjøres med foreldrenes bevissthet på området. Foreldre skal følge opp barnas norsklekser også etterhvert.

I forhold til flyktninger synes jeg flyktningeguideopplegget til Røde Kors er aldeles glimrende de stedene dette fungerer. Der læres det veldig mye språk og det læres på en helt annen måte enn i en om man bare sitter i en klasse.