Om småbarn og klær

[kokosbolle]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg synes dette er en veldig interessant diskusjon. Jeg ser overhode ikke noe galt med UGGs (vi kjøpte riktignok billig i New York), Timberlands, Nike eller Hunter støvler for den saks skyld. Vi kjøper ikke til full pris i Norge uansett men jeg er ikke SÅ bekymret for hvilke signaler jeg sender ut ved at hun går med den disse merkene da jeg faktisk ikke engang vil kalle det merkeklær. Det går et stort skille for meg ved f.eks ei Mulberry veske eller Marc Jacobs skjorte til 1700 kr til barn. Det blir luksusmerker i en annen kategori.
Vi bor f.eks. «lite» og det er et valg jeg tar å ikke kjøpe større leilighet (selv om vi definitiv trenger det)! da vi lever ganske dyrt med mye reising, klær vi liker, spiser mye ute, bruker mye penger på kultur osv.
Jeg forstår absolutt dette hensynet med og ikke sette standarder eller bidra til å gjøre alt så «alminnelig» men samtidig vil jeg ha meg frabedt fra å prioritere «feil» fra folk med andre «dyre» prioriteringer i livet som hus, biler, hytter, kjøkkenutstyr, sportsutstyr eller what have you not. Og hvis vi skal sette det i et miljømessig perspektiv og måle carbon footprint per innbygger så tror jeg fortsatt jeg hadde kommet bedre ut en de fleste med mange barn, store hus og bil.

Jeg tenker også at det ofte dreier seg om prioriteringer når det er snakk om hvermannsen som handler dyre klær. Da velger de naturlig nok vekk andre ting.

Jeg er forresten vokst opp med alle varianter av økonomi. Først god vanlig norsk familieøkonomi med to fulltidsarbeidende foreldre, så litt dårligere skilte-foreldre-med to boliger-økonomi (pappa betalte et raust bidrag hver mnd så jeg manglet ingenting, men det er jo ikke noen hemmelighet at det er dyrere med to boliger for to foreldre enn med én felles bolig), deretter med knallgod økonomi med digert hus på toppen av "dollaråsen" i byen der jeg er fra (sjarmerende kallenavn, hva?).

Det jeg husker fra alle disse periodene er at mamma prioriterte kvalitetsklær. Det innebar ikke alltid det dyreste, men heller ikke det billigste. Jeg tror ikke jeg hadde et eneste HM eller Cubus-plagg før jeg ble stor nok til å kjøpe de selv, fordi mamma mente at kvaliteten var for dårlig (og det hadde hun nok rett i den gangen, det er vel noe bedre nå synes jeg, hvertfall på rene bomulls/ullplagg, og så lenge man styrer unna akryl).

Folk velger vel selv hva de ønsker å bruke pengene sine på, men jeg tenker at om du ikke har råd til at 1700-kronersskoene eller 4000-kronersjakka blir borte eller ødelagt på skole/bhg bør du la være å kjøpe det til ungene dine.

Selv prøver jeg å finne best mulig kvalitet til best mulig pris. Med tre barn som trenger nye sko/støvler/vinterdress/ulltøy/sokker/regntøy (vi bruker også gummi ) hver sesong er det virkelig knalldyrt. Kan si rett ut at nei, med de prioriteringene vi gjør har vi ikke råd til Burberry-kåpe til mellomste eller andre tilsvarende dyre plagg. Det hender at besteforeldrene slår på stortromma og det er helt greit, jeg har ikke noe i mot dyre plagg i det hele tatt, men jeg synes det blir veldig veldig feil å si at dyre plagg er det eneste som duger.