Er en firebarnsfamile med inntekt på 685000 fattig?

[Katta]

Rine: mulig jeg dro det du skrev litt langt, jeg reagerer ganske kraftig på at barn regnes som noe foreldrene burde visst bedre enn å skaffe seg, og når de har valgt det selv kan de takke seg selv og vi andre trenger ikke bry oss. Jeg ser at du kanskje ikke mente det. Når det gjelder planlegging kjenner jeg flere mislykkede forsøk på det, deriblant ganske mange tredjebarn som har vist seg å være nr 3 og 4.

Det er også et spørsmål hva man skal kalle fattigdom. Jeg synes kanskje den fattigdomsdefinisjonen er et hån mot de som virkelig er fattige, det burde være en annen definisjon for dårlig råd.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det er også et spørsmål hva man skal kalle fattigdom. Jeg synes kanskje den fattigdomsdefinisjonen er et hån mot de som virkelig er fattige, det burde være en annen definisjon for dårlig råd.

Enig i det!

Jeg synes forresten at barn bør gå i barnehage i alle fall siste år før skolen.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det er også et spørsmål hva man skal kalle fattigdom. Jeg synes kanskje den fattigdomsdefinisjonen er et hån mot de som virkelig er fattige, det burde være en annen definisjon for dårlig råd.

Helt enig i dette.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Rine: mulig jeg dro det du skrev litt langt, jeg reagerer ganske kraftig på at barn regnes som noe foreldrene burde visst bedre enn å skaffe seg, og når de har valgt det selv kan de takke seg selv og vi andre trenger ikke bry oss. Jeg ser at du kanskje ikke mente det. Når det gjelder planlegging kjenner jeg flere mislykkede forsøk på det, deriblant ganske mange tredjebarn som har vist seg å være nr 3 og 4.

Det er også et spørsmål hva man skal kalle fattigdom. Jeg synes kanskje den fattigdomsdefinisjonen er et hån mot de som virkelig er fattige, det burde være en annen definisjon for dårlig råd.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Helt enig i dette.

Men tolket hun deg feil, rine, eller mener du at folk med "mange" barn bare har seg selv å takke?

[mkj]

Jeg synes kanskje det, men det er jo irrelevant. Ungeneerfødt og kan ikke'takke seg sjøl'. Som samfunn må vi passe på at de har det OK. (Altså ikke nødvendigvis eksempelfamilien, men reelt fattige familier med mange barn.)

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av mkj, her.

Jeg synes kanskje det, men det er jo irrelevant. Ungeneerfødt og kan ikke'takke seg sjøl'. Som samfunn må vi passe på at de har det OK. (Altså ikke nødvendigvis eksempelfamilien, men reelt fattige familier med mange barn.)

Du synes kanskje det? Jeg overraskes over menneskesynet ...

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Du synes kanskje det? Jeg overraskes over menneskesynet ...

Det er vel ikke noe galt i å tenke at det er en fordel å tenke etter om man har ressurser (være seg tid, plass, økonomi, mat) til å ha flere barn vel? Det er da en av de grunnleggende vurderingene som menneskeheten har hatt i hele historien.

Og så samtidig være glad for at vi lever i en velferdsstat som skal sørge for at barna har det greit åkke som.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er vel ikke noe galt i å tenke at det er en fordel å tenke etter om man har ressurser (være seg tid, plass, økonomi, mat) til å ha flere barn vel? Det er da en av de grunnleggende vurderingene som menneskeheten har hatt i hele historien.

Og så samtidig være glad for at vi lever i en velferdsstat som skal sørge for at barna har det greit åkke som.

Før, ja! Det blir noe annet.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av mkj, her.

Jeg synes kanskje det, men det er jo irrelevant. Ungeneerfødt og kan ikke'takke seg sjøl'. Som samfunn må vi passe på at de har det OK. (Altså ikke nødvendigvis eksempelfamilien, men reelt fattige familier med mange barn.)

Det er jo innlysende at foreldre med mange barn har satt seg i den situasjonen selv, men for meg blir det så feil som det kan få blitt å tenke på barn som noe man "har" og at man da kan takke seg seg selv fordi familieøkonomien halter. Idet det kommer barn inn i en familie skifter mitt fokus, barnet er en samfunnsborger som ikke har noen som helst mulighet til å ivareta seg selv.

Som samfunn trenger vi at folk får barn, og vi trenger at det skjer før man har hus og to biler og hund på plass i og med at biologi og økonomi ikke spiller på lag. Og vi må ha et bevisst forhold rundt hva vi mener er akseptabel levestandard for barna og hva vi definerer som fattigdom, ikke minst fordi en definisjon av fattigdom som innebærer at man må ha råd til dyre dunjakker og sydenturer vil få veldig mange til å føle seg fattige. Eksemplet i artikkelen var selvfølgelig tabloidisert og vridd på for å få frem et poeng, leser man grunnlaget for beregningene ser man blant annet at en slik familie ikke vil regnes som fattig hvis de har rimelig mulighet til å komme seg ut av situasjonen, dvs hvis den ene som har valgt å være hjemme kan jobbe. Men det at barn, og spesielt barn nr 4 innebærer utfordringer økonomisk tror jeg det er bra at det snakkes om, fordi det er ganske sterke krefter som vil redusere og fjerne de utjevningstiltakene som er der.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det er jo innlysende at foreldre med mange barn har satt seg i den situasjonen selv, men for meg blir det så feil som det kan få blitt å tenke på barn som noe man "har" og at man da kan takke seg seg selv fordi familieøkonomien halter. Idet det kommer barn inn i en familie skifter mitt fokus, barnet er en samfunnsborger som ikke har noen som helst mulighet til å ivareta seg selv.

Som samfunn trenger vi at folk får barn, og vi trenger at det skjer før man har hus og to biler og hund på plass i og med at biologi og økonomi ikke spiller på lag. Og vi må ha et bevisst forhold rundt hva vi mener er akseptabel levestandard for barna og hva vi definerer som fattigdom, ikke minst fordi en definisjon av fattigdom som innebærer at man må ha råd til dyre dunjakker og sydenturer vil få veldig mange til å føle seg fattige. Eksemplet i artikkelen var selvfølgelig tabloidisert og vridd på for å få frem et poeng, leser man grunnlaget for beregningene ser man blant annet at en slik familie ikke vil regnes som fattig hvis de har rimelig mulighet til å komme seg ut av situasjonen, dvs hvis den ene som har valgt å være hjemme kan jobbe. Men det at barn, og spesielt barn nr 4 innebærer utfordringer økonomisk tror jeg det er bra at det snakkes om, fordi det er ganske sterke krefter som vil redusere og fjerne de utjevningstiltakene som er der.

Det var det som var mitt poeng også altså, at ungene har havnet helt ufoskyldt i situasjonen og at vi som samfunn har et ansvar for at alle barna har det bra.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

. Jeg synes det er bra at ikke alle tenker at de må ha mastergrad, rekkehus, stasjonsvogn og ha fylt trettifem før de kan få barn.

Er det bare de to ytterpunktene som gjelder? Vi fikk barn før vi ble 30, og hadde verken eget hus, bil eller fast jobb.

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Men altså. Jeg har fire unger. Jeg har regnet på det, jeg kan forsørge de alene. Med rom for iPad, Nøstebarn og økologiske tomater.

Om jeg ikke hadde kunnet det, hva skulle jeg ha tenkt, rine? Burde jeg ha skammet meg? Unnskyldt meg offentlig? Fortalt ungene at de ikke kan bli med i skiklubben fordi jeg ikke har råd til ski fordi jeg "fikk for mange av dere?"

Bør folk med lav inntekt la være skille seg? Folk med kroniske sykdommer "tenke seg om" og gifte seg med ingeniører og ikke hjelpepleiere for å øke sannsynligheten for ikke å havne i en økonomisk knipe femten år fram i tid?

.

Nå er jeg forvirret. Får man ikke overgangsstønad, barnebidrag og hva_har_du når man skiller seg?
Men siden du spør, jeg synes alle bør ha i bakhodet at de kan bli alene en gang i framtiden og regne ut om de har mulighet til å klare seg da, det synes jeg bare er sunn fornuft. Er det ikke det?

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men hva hjelper det denne gruppen at man akker og oier seg over barna de har fått? Det er det jeg ikke forstår.

Er det noen som har akket og oiet seg her?

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

De samme følelsene kommer gjerne til uttrykk hvis foreldre med fire barn sier de er slitne. Man har vel seg selv å takke, da også. Har man ett barn har man mer
"lov" til å gi utrykk for slitenfølelsen, virker det som.

Man har vel sånn sett seg selv å takke uavhengig av om man blir sliten av to eller fem barn og så kan man velge om man vil klage over det eller ikke. Jeg har ikke inntrykk av at tobarnsforeldre har mer "rett" til å klage enn fembarnsforeldre iallfall. Når det er sagt, så undrer jeg meg over alle med flere enn to barn som okker så mye over hvor mye ekstra det koster med bil og ferie og hva_har_du. Visste de ikke det før de fikk barn, liksom, og kan de ikke bare velge å ikke reise på Chartertur hvis det ekstra rommet og flysetet tar nattesøvnen fra dem?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av mkj, her.

Det var det som var mitt poeng også altså, at ungene har havnet helt ufoskyldt i situasjonen og at vi som samfunn har et ansvar for at alle barna har det bra.

Jeg vet ikke, jeg har litt problemer med problemstillingen. Noe med "nå som dere har havna i uløkka med så mange barn, må dere få hjelp" gir meg litt dårlig smak i munnen.

Stundom fatter vi valg som krysser av punkter på dette er lurt-siden, men som kanskje går på tvers av de helt gjennomtenkte punktene. Som økonomi.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men tolket hun deg feil, rine, eller mener du at folk med "mange" barn bare har seg selv å takke?

Det blir jo helt umulig å svare på i og med at det er så mange nyanser her.
Jeg er selvsagt klar over at det kan gå hull på et kondom, eller at man kan få trillinger når man bare hadde tenkt å få ett barn, men stort sett kan man planlegge, og da mener jeg at barn er noe man må se om man har råd til, på samme måte som f.eks en hund eller en bil. Jeg synes ikke det er noe særlig å skaffe seg barn som man vet man ikke har sjanse til å forsørge selv, selv om jeg synes det er bra at samfunnet tar seg av barn som ikke har foreldre som klarer den jobben.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det blir jo helt umulig å svare på i og med at det er så mange nyanser her.
Jeg er selvsagt klar over at det kan gå hull på et kondom, eller at man kan få trillinger når man bare hadde tenkt å få ett barn, men stort sett kan man planlegge, og da mener jeg at barn er noe man må se om man har råd til, på samme måte som f.eks en hund eller en bil. Jeg synes ikke det er noe særlig å skaffe seg barn som man vet man ikke har sjanse til å forsørge selv, selv om jeg synes det er bra at samfunnet tar seg av barn som ikke har foreldre som klarer den jobben.

Jeg snakker ikke om uhell. Jeg snakker om familier som den hovedinnlegget tar for seg, hvor ungene er satt til verden allerede. Hva hjelper det å belære i ettertid om valgene man skulle tatt før man i det hele tatt hoppet til køys? Å ikke synes noe om å skaffe seg barn før fremtiden er tryggere, er helt og fullstendig irrelevant i denne sammenhengen. Barna er jo som sagt her! Og det er det jeg synes blir snerpete i denne sammenhengen.

De samme følelsene kommer gjerne til uttrykk hvis foreldre med fire barn sier de er slitne. Man har vel seg selv å takke, da også. Har man ett barn har man mer
"lov" til å gi utrykk for slitenfølelsen, virker det som.