Vem är Veronica? - om nettroll

[celebelen]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Trolling som griper inn i andres liv, syns jeg er trist og vanskelig. Jeg har selv "blitt utsatt for" et troll på dette viset (fra et annet forum). Kort fortalt var dette ei dame som "også hadde et barn med spesielle behov." Vi var, trodde jeg, til støtte og hjelp for hverandre når det trengtes. Og, i all rettferdighetens navn, hun var ei varm, hyggelig og forståelsesfull dame, og var veldig støtte de overfor meg da det sto på som verst med Lillemann - hun besøkte oss blant annet på Rikshospitalet.

For min del, gjorde det meg bare trist da hun ble avslørt som en løgner - trist på hennes vegne. Jeg tror det må ligge psykiske og vonde ting bak, i bunn og grunn, når man ser seg nødt til å dikte opp et alvorlig sykt barn for å få varme og omtanke fra fremmede mennesker.

Det virker jo som det nærmer seg Münchausen by Proxy - foreldre som forsøker å få leger og andre til å tro at barnet er alvorlig sykt for å få oppmerksomhet selv. I ekstreme tilfeller blir jo barn skadet eller forgiftet med vilje.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av celebelen, her.

Det virker jo som det nærmer seg Münchausen by Proxy - foreldre som forsøker å få leger og andre til å tro at barnet er alvorlig sykt for å få oppmerksomhet selv. I ekstreme tilfeller blir jo barn skadet eller forgiftet med vilje.

I dette tilfellet, fantes det faktisk ikke noe barn på ordentlig, det var bare oppspinn fra ende til annet. Dama diktet opp en unge og diagnose, og skaffet seg skikelig oversikt over behandling og diverse ting "barnet kom ut for som følge av diagnosen." Godt er jo det at ungen var oppdiktet, på et vis, det hadde vært verre om det var et barn som faktisk ble skadet.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Ja, det lurer jeg også på. Etter at trollet har sprukket og alt er kommet frem i lyset. Hva driver folk til å dikte opp sånne historier, hva får de ut av det? Du har jo av og til åpenbare grunner som at de får penger/gaver som blir samlet inn o.l., men veldig ofte har de jo ikke fått noe annet enn litt oppmerksomhet fra fremmede mennesker.

Jeg pleier å få med meg mange av trollene, siden jeg som faglig skade (historiker) får med meg ørsmå avvik i detaljer. Jeg kjenner igjen "tone" og skrivestil og har flere ganger kjent igjen nyregistrerte gamle travere. Jeg har jobbet såpass mye med politikk og retorikk og vært så lenge på forum (11 år!) at jeg lett kjenner igjen effektmakeri, skjulte intensjoner og tigging.

Noen elsker oppmerksomheten, noen elsker omsorgen, dramaet, at noe de skriver kan skape gisp, tårer, grøss, innsamlingsaksjoner og hva_har_du. Noen er så smarte at de skriver litt her og litt der slik at ikke alle kan se alt og dermed ikke får den totale oversikten og dermed ser at enten var det LITT mye drama for et enkelt menneske, eller kan følge med såpass at de oppdager at noe skurrer. Eller de leser andres triste historier, sender PM og forteller at de også har opplevd [insert tragedie] og senere vil den som har fått PM'en være et slags sannhetsvitne i et skjebnefelleskap. Det kan være voldelige eksmenn, miste barn, menn eller ha en grusom barndom.

Jeg synes det er et utrolig interessant fenomen. Trist og psykologisk spennende. Det som gjør at min magefølelse pleier å murre er oppstyltet og klisjetungt språk når vedkommende beskriver skikkelig tragiske ting. Jeg har jo jobbet med folk som skal fortelle om feks overgrep og når man har opplevd overgrep på ordentlig, så bruker man faktisk ikke legeromanspråk uansett hva slags sosial bakgrunn de har og hva de pleier å lese på fritiden. Smerte er aldri klisjefylt. Olympia sier det innsiktsfullt når hun sier at troll hater spørsmål, og det er min erfaring også. De fleste er så veloppdragne at de ikke spør noe særlig om konkretiseringer når folk forteller. Man lar dem holde på og fortelle i vei.

Jeg har møtt flere troll i virkeligheten og det jeg synes er mest fascinerende er den komplette skamløsheten når det gjelder å beskrive ting på nett og så stille opp på treff der det helt tydelig at det de forteller på nett ikke kan stemme. Og samtidig pirrer dette nysgjerrigheten: er de så "i" den personen eller de historiene de dikter opp (eller overdriver) og feeder på oppmeksomheten der og da, at det på en måte er et isolert fenomen. Man lyver om en død ektemann, et sykt barn eller en alvorlig sykdom der og da, men så går man på treff med fullt navn og googlebar som bare det, og så er det på en måte noe isolert? At nicket man har er en fantasifigur i en tenkt virkelighet, og så går den ekte personen på treff? Eller en annen variant av "jeg'et"?

Samtidig er vi jo alle varianter av vårt eget jeg på forum eller facebook eller på jobben. Det er jo en del av sosial intelligens, rett og slett. At man ikke sier alt til alle overalt. Eller at man understreker enkelte ting og nedtoner andre. Men det er jo forskjell på å nedtone eller forsterke og å bent frem lyve.