The childfree life

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Nyx, her.

Som frivillig barnløs må jeg si at jeg er enig med de som sier at man kan bli ganske frustrert av å måtte forsvare følelser man har og valg man har tatt om noe som er så personlig som å få eller ikke få barn. Men det som er enda mer provoserende, vannvittig mye mer faktisk, det er alle de som fnyser bedrevitende og forteller meg at det kommer til å endre seg en dag, jeg kommer nok til å få lyst på barn til slutt jeg og, som alle andre normale mennesker. (Og det er ikke bare bestemor-generasjonen, altså.)
Jeg har rett og slett aldri hatt lyst på barn, og kan ikke se for meg at jeg skal få lyst på barn. Jada, jeg er fortsatt (litt!) under 30 år, og det kan selvfølgelig hende at det endrer seg mens jeg fortsatt er ung nok til å få barn, men det er da uansett ikke noe andre trenger å mene noe om eller å fortelle meg sine meninger om.

Skulle noen finne på å bli sinte på meg for valget mitt, tror jeg ikke at jeg hadde tatt det særlig til meg, det hadde jeg skrevet på kontoen for andres arroganse og egoisme. Men de hånlige, 'jeg vet nok bedre enn deg hva du kommer til å mene om noen år'-kommentarene, DE tenner alle plugger i meg. På en dårlig dag kan jeg tilogmed bli ganske lei meg av det, selv om jeg i utgangspunktet har bestemt meg for at jeg ikke trenger å forklare, forsvare eller rettferdiggjøre meg overfor noen andre enn han som ender med å måtte leve med valget mitt som sitt eget eller velge meg bort.

Og like ille er det jo med de som tror de har rett til å ha meninger om at andre velger å få ett, tre, fire eller åtte barn.
Uansett hva man velger, så vil det være noen der ute som mener at de har rett til å mene noe om det. Og uansett hva man velger, så vil det være noen som mener at det valget er feil, enten med tanke på hvor mange søsken de selv mener er ideelt å ha, at alle barn har krav på minst ett søsken av motsatt kjønn, at alle mødre ønsker seg minst en datter og må fortsette å få barn til de har fått en jente, at ingen fedre er fornøyde før de har minst en sønn, at man er en økonomisk byrde på samfunnet hvis man får mange barn osv, osv. Lista er lang.

Og dessverre er det også ganske mange av de som mener at det er greit å ha meninger om andres personlige valg som mener at det er greit av dem å fortelle de rundt seg hvor feil alle som har gjort annerledes enn dem selv har valgt, følt eller tenkt.

Et lite tips fra sidelinjen: Når noen spør om du har tenkt å få barn kan du si "Tja, nei, det virker ikke spesielt fristende". Det er vanskelig å krangle på det, hva skal dem andre si liksom?

Og så tror jeg at man som en som har barn ikke skal være så misjonerende, for man kan jo bare uttale seg om hvordan en selv har opplevd det å få barn. Jeg tror derimot at de fleste som er frivillig barnløs eller har store betenkeligheter med å få barn, sannsynligvis har et bedre liv uten barn jeg da.