Karakterer fra 5 klasse. Hva mener du?

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg skummet gjennom artiklene, Magica, men det stod ikke noe der om det jeg egentlig snakket om, som var utfordringen knyttet til å få sterke elever - som jevnt over kan "det de skal kunne" uten særlig innsats - motivert til å yte litt ekstra for å få et enda bedre resultat. Det er altså egentlig ikke motivasjon til å lære jeg snakker om, men motivasjon til å legge innsats i arbeidet.

Tre viktige faktorer i den type motivasjon du beskriver her er:

1) Holdning til utdanning og læring: Det er viktig at skole og hjem i samarbeid klarer å skape et miljø rundt eleven som støtter og verdsetter læring. Her har foreldre en viktig rolle i å snakke positivt om skole og læring.

2) Syn på evner: Betrakter eleven sine evner som noe naturgitt og stabilt, vil motivasjonen til å utvikle seg videre være begrenset. Er synet på evner at de er i konstant forandring og utvikling, vil eleven være mer motivert til å legge i en ekstra innsats for å øke sin mestring. Det blir viktig å formidle at alle vil oppleve bedre resultater av øving og hardt arbeid.

3) Mestring og forventinger: Dette skal gjenspeiles i målene for eleven. De bør ligge slik at eleven erfarer at innsats gir mestring. De skal være innenfor rekkevidde, men samtidig være noe å strekke seg etter. Skolen og hjemmet bør uttrykke høye forventninger om at eleven kan nå målene.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Problemet, eller skal vi si - utfordringen er nok at de aller fleste karakterene er noe midt i mellom, og det er vanskelig for både lærer og elev å vite hva som skiller en 3 og en 4, og det er ikke motiverende i seg selv å se et slikt tall.

Joda. Men mitt poeng er mest at det kan være motiverende for fremtidig innsats å vite at "dersom jeg jobber mer neste gang, så får jeg kanskje 5 i stedet for 4".
Og det kan være motiverende å se at "jeg får vanligvis 4 i engelsk, men denne gangen jobbet jeg ekstra, og fikk faktisk 5".

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Tre viktige faktorer i den type motivasjon du beskriver her er:

(…)
Det blir viktig å formidle at alle vil oppleve bedre resultater av øving og hardt arbeid.

3) Mestring og forventinger: Dette skal gjenspeiles i målene for eleven. De bør ligge slik at eleven erfarer at innsats gir mestring. De skal være innenfor rekkevidde, men samtidig være noe å strekke seg etter. Skolen og hjemmet bør uttrykke høye forventninger om at eleven kan nå målene.

Og, igjen, mitt poeng er at for faglig sterke elever vil det ikke alltid - med mindre læreren er flink til å tilrettelegge - være noen vesentlig effekt av "hardt arbeid". Ikke noen effekt som eleven merker noe til selv, i alle fall. Hvis skolen ikke gir elevene noe å strekke seg etter, hvis eleven kan nå målene nesten helt uten innsats, er det begrenset hvor mye hjemmet kan gjøre.

(Eller man kan jo selvsagt lage sitt eget parallelle opplegg, med høyere krav og vanskeligere stoff, men det synes jeg jo ikke er noen god løsning på sikt.)

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

(Eller man kan jo selvsagt lage sitt eget parallelle opplegg, med høyere krav og vanskeligere stoff, men det synes jeg jo ikke er noen god løsning på sikt.)

Pluss at barnet ikke nødvendigvis vil mene at du har autoritet til å gjøre det.

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Og, igjen, mitt poeng er at for faglig sterke elever vil det ikke alltid - med mindre læreren er flink til å tilrettelegge - være noen vesentlig effekt av "hardt arbeid". Ikke noen effekt som eleven merker noe til selv, i alle fall. Hvis skolen ikke gir elevene noe å strekke seg etter, hvis eleven kan nå målene nesten helt uten innsats, er det begrenset hvor mye hjemmet kan gjøre.

(Eller man kan jo selvsagt lage sitt eget parallelle opplegg, med høyere krav og vanskeligere stoff, men det synes jeg jo ikke er noen god løsning på sikt.)

Nei, jeg vet at mange opplever at målene ikke ligger der hvor de skal, mellom rekkevidden for egen maskin og rekkevidden for egen maskin + veiledning (den proksimale sonen). Det er synd. Men det er likevel det som fungerer best, og det er det vi må jobbe for at flere opplever. Både de som jobber i skolen, foreldrene i samarbeid med skolen og gjennom politisk (og annen organisatorisk) påvirkning. Og til sist (selv om jeg vet at innføring av karakterer ikke er bakgrunnen for argumentasjonen din nå), det å innføre karakterer i barneskolen vil kunne føre oss enda lenger bort fra dette, fordi man vil feilaktig tro at motivasjonen for de sterkeste elevene er ivaretatt. Jeg har mye mer tro på satsningen på vurdering for læring som foregår i skolene nå (se mer om det her), som jeg opplever at skoleledere og andre i praksisfeltet gir tilbakemelding om at har ført til store forandringer i hvordan vurdering foregår. Men vi har såvidt begynt å se resultatene av det. Dette er et enormt tog som skal endre retning.

Og til parantesen din: Dette gjør jeg uten blygsel, uten at jeg mener at skolene kan eller skal basere seg på det. Selvsagt ikke. Men jeg har kompetansen til det, og enn så lenge har jeg autoriteten til det også. :førsteklassemamma: Det er likevel uten tvil lagt opp med motivasjon og interesse som utgangspunkt, ikke som diktatoriske pålegg.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Og til parantesen din: Dette gjør jeg uten blygsel, uten at jeg mener at skolene kan eller skal basere seg på det. Selvsagt ikke. Men jeg har kompetansen til det, og enn så lenge har jeg autoriteten til det også. :førsteklassemamma: Det er likevel uten tvil lagt opp med motivasjon og interesse som utgangspunkt, ikke som diktatoriske pålegg.

Vi lærer bort masse på hjemmebane vi også, det har vi alltid gjort. Så lærelyst og interesse for mange ulike ting får han fulgt opp ganske godt, ofte på et høyere eller bredere (eller for den del spissere) nivå enn det skolen kan legge opp til. Men dette hjelper ikke overmåte mye på engasjementet i undervisningen, og all den tid det nettopp - som du sier - er basert på interesse, så hjelper det ikke så veldig mye på evnen "øve på ting som man sliter litt med til å begynne med" heller. (Men akkurat der tror jeg pianospillingen kommer litt til nytte. Det var absolutt en av mine tanker bak å oppfordre ham til å begynne med det.)

Han har flinke og engasjerte lærere, og vi har god dialog med flere av dem (han har en haug lærere, og noen av dem vet jeg ikke engang hvem er ), og jeg mener på ingen måte å klage på dem. Men det kan være vanskelig, akkurat dette, både for skole og hjem.

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men dette hjelper ikke overmåte mye på engasjementet i undervisningen, og all den tid det nettopp - som du sier - er basert på interesse, så hjelper det ikke så veldig mye på evnen "øve på ting som man sliter litt med til å begynne med" heller.

Men det er vel ikke der han opplever å "nå målene nesten helt uten innsats" heller? Og da snakker vi jo om behov for en annen type motivasjon, mer knyttet til mestring og delmål, enn jeg oppfattet var problemstillingen i det forrige innlegget ditt.

Jeg mener ikke å kverulere, altså, men dette med motivasjon er komplekst, og man må ha tunga rett i munnen med tanke på hva man ønsker å motivere til og hvorfor. Og jeg vil jo gjerne svare noe som gir mening i problemstillingen du skisserer.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Men det er vel ikke der han opplever å "nå målene nesten helt uten innsats" heller? Og da snakker vi jo om behov for en annen type motivasjon, mer knyttet til mestring og delmål, enn jeg oppfattet var problemstillingen i det forrige innlegget ditt.

Jeg mener ikke å kverulere, altså, men dette med motivasjon er komplekst, og man må ha tunga rett i munnen med tanke på hva man ønsker å motivere til og hvorfor. Og jeg vil jo gjerne svare noe som gir mening i problemstillingen du skisserer.

Det er en sammensatt problemstilling, ja, så det er ikke så rart det blir litt sprikende, det jeg skriver. Men det er litt beslektet, det der, det husker jeg fra egen skolegang; er man vant til å fikse det meste uten videre innsats, så mangler man ofte både verktøy og motivasjon for å ta tak i de tingene man ikke mestrer med det samme man prøver. Og jo senere man treffer på slike ting, jo vanskeligere kan det bli.

Jeg jobber med sønnen min både for å få ham til å gjøre de kjedelige, men nødvendige tingene (ting som må pugges/øves for å kunne brukes, som det ikke holder å bare forstå - særlig innen realfag, kanskje), for å få ham til å gjøre mer enn "absolutt påkrevet", slik at han både får en mer velfundert mestringsfølelse og får utnyttet og demonstrert evnene sine (særlig i tysk, norsk og engelsk), for å gjøre en viss innsats i fag som hverken er spesielt krevende eller interesserer ham spesielt, og for å få ham til å ta tak i og jobbe med de tingene som faktisk er vanskelige og krever jobbing (slikt er det foreløbig veldig lite av på skolen, så det er en type erfaring han ikke har fått så mye av, unntatt i gym, som er en litt annen type utfordring).

Og det er naturligvis ulike utfordringer på disse ulike områdene. Men felles for alle er at det hjelper på om han selv både ser noe fornuftig i det han gjør, og ser at han får noe positivt ut av innsatsen sin (og at mer innsats gir mer positivt resultat).

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det er en sammensatt problemstilling, ja, så det er ikke så rart det blir litt sprikende, det jeg skriver. Men det er litt beslektet, det der, det husker jeg fra egen skolegang; er man vant til å fikse det meste uten videre innsats, så mangler man ofte både verktøy og motivasjon for å ta tak i de tingene man ikke mestrer med det samme man prøver. Og jo senere man treffer på slike ting, jo vanskeligere kan det bli.

Jo, men det er ikke slik at motivasjon nødvendigvis er overførbart. På enkelte områder har man motivasjon fundert i interesse, på andre områder er kanskje relevans eller ønske om mestring viktigere faktorer. Trikset er jo å vite når man skal stimulere hva. Og å finne en fin balanse mellom å jobbe med sine sterkere og svakere områder, og bevisst vektlegge en variasjon i motivasjonsfaktorer.