Er NAV virkelig så ille?

[nokon]

Eg blei sittande og bla i Aftenposten i dag på eit venterom med ein baby på fanget, så eg fekk aldri sjekka om det var dagens utgåve. Eg finn ikkje oppslaget igjen på nett. Men akkurat dette var i alle fall tema der. Det stod særleg om unge uføre og om angst og depresjon som overrepresenterte diagnoser for folk under 35. Ein av dei intervjua sa noko om at modellen er basert på at folk vil jobbe men slik er det ikkje lenger. Og dermed er ikkje folk verdig tilliten dei får og systemet går i stå. (Meir fekk eg ikkje lese før babyen forsøkte å turne ned av fanget og det blei min tur til å komme inn). Men det var interessant, og eg håper eg klarer å finne tilbake til avisoppslaget.

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Men en del av systemet er jo litt demotiverende også. Jeg har ei venninne som tjente akkurat for lite til å få dagpenger, så hun fikk sosialstønad. Hun fikk seg deltidsjobb, tilkalling, og jobbet det hun klarte/fikk. Men det hun tjente ble sånn "krone mot krone". Så om hun jobbet fikk hun ikke noe ekstra, det ble trukket fra (den allerede lave) sosialstønaden. Og jeg kan skjønne at det da blir litt demotiverende å jobbe for noen. Nå har hun kommet seg inn i et system, og fått mer jobb. Men det var litt tungt da det pågikk. Og jeg tror det da avhenger veldig av motivasjon og hvor villig man er til å faktisk gå ut å få seg enn jobb, når man ikke "tjener" på det.

Det overrasker meg slik at det å ha ein jobb ikkje er ein verdi i seg sjølv. At det er demotiverande å jobbe fordi ein mister sosialstøtte? Det skulle bare mangle, tenker eg og ser ikkje heilt problemet.