Biltema er lagd for menn

[Marla Singer]

Ja, og jeg lurer litt på hvordan det er mulig å ikke bli ihvertfall lettere irritert når folk sier sånt. Min erfaring er at de fleste damer som ler med av slikt, kjenner seg nok igjen i stereotypiene at de ikke føler på det selv, men det gjelder sikkert ikke alle. Kanskje noen her kan si noe om det? Hva er det som gjør at dere ikke ser på slike holdninger som problematiske?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Ja, og jeg lurer litt på hvordan det er mulig å ikke bli ihvertfall lettere irritert når folk sier sånt. Min erfaring er at de fleste damer som ler med av slikt, kjenner seg nok igjen i stereotypiene at de ikke føler på det selv, men det gjelder sikkert ikke alle. Kanskje noen her kan si noe om det? Hva er det som gjør at dere ikke ser på slike holdninger som problematiske?

Jeg vet ikke om jeg helt skjønte hva du spurte om, men jeg kan forsøke. Jeg hadde blitt rimelig irritert om sjefen min satt og himlet over at han bare var sjef for bare damer og "her blir det bare kakling," liksom. Det er jo komplett idiotisk oppførsel, fordomsfullt, uooplyst og i det hele tatt. Derimot blir jeg ikke spesielt opprørt over at noen hevder at det er flere damer enn menn som liker å sy bunader, eller at flere menn enn damer handler på Biltema. All min livserfaring, og sikkert salgslister fra Husfliden og Biltema også, sier jo at det er sånn.
Hvis noen hevder at de ikke kan gjøre spesielle ting fordi de tilhører feil kjønn, synes jeg det er tåpelig. Som at en mann ikke kan flette hår, eller at en kvinne ikke kan skifte dekk. Sånt handler om at man ikke gidder/ikke har gjort det før, ikke om hvilket kjønn man tilhører.
Jeg vet ikke om dette var særlig oppklarende?

[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg vet ikke om jeg helt skjønte hva du spurte om, men jeg kan forsøke. Jeg hadde blitt rimelig irritert om sjefen min satt og himlet over at han bare var sjef for bare damer og "her blir det bare kakling," liksom. Det er jo komplett idiotisk oppførsel, fordomsfullt, uooplyst og i det hele tatt. Derimot blir jeg ikke spesielt opprørt over at noen hevder at det er flere damer enn menn som liker å sy bunader, eller at flere menn enn damer handler på Biltema. All min livserfaring, og sikkert salgslister fra Husfliden og Biltema også, sier jo at det er sånn.
Hvis noen hevder at de ikke kan gjøre spesielle ting fordi de tilhører feil kjønn, synes jeg det er tåpelig. Som at en mann ikke kan flette hår, eller at en kvinne ikke kan skifte dekk. Sånt handler om at man ikke gidder/ikke har gjort det før, ikke om hvilket kjønn man tilhører.
Jeg vet ikke om dette var særlig oppklarende?

Nei, ikke så veldig, egentlig. Det virker ikke som om du er en av dem jeg sikter til (ut ifra hva du skriver over her).

Jeg tenker på det som folk reagerer på i hovedinnlegget her, og som mange andre tydeligvis mener er uproblematisk; nemlig å snakke om "menn" og "kvinner" som om det var to helt adskilte kategorier som det er meningsfullt å bruke når det gjelder f.eks. egenskaper og evner (se Tallulah i #11). Jeg skrev ikke mer utdypende om hva jeg mente fordi det meste allerede var sagt da jeg leste tråden, men Esmes innlegg #14 beskriver godt det jeg tenker på. Flere har uttrykt at de ikke ser det problematiske i det E skriver om her, og det synes jeg er utrolig rart. Derfor er jeg nysgjerrig på hvorfor noen ikke opplever dette som problematiske holdninger. (Vet ikke om dette heller var oppklarende. )

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Ja, og jeg lurer litt på hvordan det er mulig å ikke bli ihvertfall lettere irritert når folk sier sånt. Min erfaring er at de fleste damer som ler med av slikt, kjenner seg nok igjen i stereotypiene at de ikke føler på det selv, men det gjelder sikkert ikke alle. Kanskje noen her kan si noe om det? Hva er det som gjør at dere ikke ser på slike holdninger som problematiske?

Skulle jeg blitt lettere irritert hver gang folk gjør og sier ting jeg selv mener er litt på viddene så hadde jeg vært en særdeles mutt og iritert person. Jeg tror sjeldent at en slik respons som HI har fått her i denne tråden er det som skal til for å fremme holdningsendringer. Jeg tenker det er bedre måte å fortelle at man ikke er enige en å være krass og sint.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Ja, og jeg lurer litt på hvordan det er mulig å ikke bli ihvertfall lettere irritert når folk sier sånt. Min erfaring er at de fleste damer som ler med av slikt, kjenner seg nok igjen i stereotypiene at de ikke føler på det selv, men det gjelder sikkert ikke alle. Kanskje noen her kan si noe om det? Hva er det som gjør at dere ikke ser på slike holdninger som problematiske?

Fordi jeg er trygg nok på å vite hva jeg kan og har mulighet til, og derfor ikke føler behov for å bevise noe. Ja jeg vet at kvinner kan gjøre/interessere seg for/jobbe med/klare alt menn gjør, og motsatt. At jeg velger å ikke gjøre noe/interessere meg for noe handler om personlighet, bedagelighet og/eller latskap, og ikke det at jeg er kvinne. At mine valg/holdninger da av og til sammenfaller med et stereotypisk kvinnesyn, får så være. Jeg føler ikke noe ansvar for å være mer enn den jeg er, og da passer man noen ganger i båsen, og noen ganger ikke.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Fordi jeg er trygg nok på å vite hva jeg kan og har mulighet til, og derfor ikke føler behov for å bevise noe. Ja jeg vet at kvinner kan gjøre/interessere seg for/jobbe med/klare alt menn gjør, og motsatt. At jeg velger å ikke gjøre noe/interessere meg for noe handler om personlighet, bedagelighet og/eller latskap, og ikke det at jeg er kvinne. At mine valg/holdninger da av og til sammenfaller med et stereotypisk kvinnesyn, får så være. Jeg føler ikke noe ansvar for å være mer enn den jeg er, og da passer man noen ganger i båsen, og noen ganger ikke.

Dette skjønner jeg ikke helt? Mener du at det er bare folk som ikke er trygge på hvem de er og hva de kan som reagerer på stereotypifisering?

Jeg føler heller ikke behov for å bevise noe personlig, men jeg ser da vitterlig hvordan stereotypifisering er begrensende for jenter og gutter og menn og kvinner, og synes ikke det er noe å dra på skuldrene av i det hele tatt.

For å ta et eksempel som jeg har reagert på i denne tråden - det med at kvinner liksom skal elske drama. det synes jeg er hårreisende fordi det sier noe om at en kvinne som blir opprørt=hun elsker drama, bare=det er ikke noe å bry seg om=bare en dramaqueen. Dette synes jeg er så opprørende at jeg blir helt satt ut. Og det hjelper ikke at folk bare mener jeg liker drama når jeg blir opprørt, heller.

[him]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Dette skjønner jeg ikke helt? Mener du at det er bare folk som ikke er trygge på hvem de er og hva de kan som reagerer på stereotypifisering?

De fleste reagerer jo sterkest følesesmessig på hva de har et personlig forhold til. (I parantes bemerket: Dette er jo ett av problemene knyttet til miljøvern, folk har generelt sett ikke så følelsesladet forhold til miljø - enda)

Slik er det med det meste, og ja, jeg tror nok at folk som selv har opplevd ting føler sterkere og reagerer sterkere enn de som bare har et abstrakt forhold til temaet.

[Dronningen]

Det jeg dog kan reagere på er mer forventninger til meg ut fra kjønn, mer enn begrensninger. Jeg vet ikke om det helt passer inn, men er det eneste som slår meg.
Men de blir jo fort avkreftet da.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Dette skjønner jeg ikke helt? Mener du at det er bare folk som ikke er trygge på hvem de er og hva de kan som reagerer på stereotypifisering?

Jeg føler heller ikke behov for å bevise noe personlig, men jeg ser da vitterlig hvordan stereotypifisering er begrensende for jenter og gutter og menn og kvinner, og synes ikke det er noe å dra på skuldrene av i det hele tatt.

For å ta et eksempel som jeg har reagert på i denne tråden - det med at kvinner liksom skal elske drama. det synes jeg er hårreisende fordi det sier noe om at en kvinne som blir opprørt=hun elsker drama, bare=det er ikke noe å bry seg om=bare en dramaqueen. Dette synes jeg er så opprørende at jeg blir helt satt ut. Og det hjelper ikke at folk bare mener jeg liker drama når jeg blir opprørt, heller.

Jeg har sikkert vært heldig, men jeg har aldri opplevd begrensninger ut fra kjønn. Jeg blir derfor ikke veldig provosert om i møte med stereotypifisering - i alle fall ikke rettet mot voksne. Nettopp fordi man kjenner til det mangfolk mennesker som er, og ser at folk lever sitt liv ut fra dette uansett. Jeg antar jeg i mitt liv og virke både bekrefter og avkrefter myter.

I forhold til barn som skal finne sin plass, ville jeg derimot engasjert meg mer om vi møtte på spesielle fordommer.

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Den første setningen din synes jeg er merkelig, fordi jeg oppfatter deg som at du mener at de som reagerer på disse tingene ikke er "trygge på seg selv" og "føler for å bevise noe". Det synes jeg er en merkelig slutning å trekke. Har jeg misforstått, eller er det slik du tror det er?

Resten av det du skriver er jeg jo helt enig med deg i.

[tenkepause]

Eller mener du at du er en person som ofte kjenner deg igjen i stereotypiene, og at den første setningen din der peker på at du er trygg nok på deg selv til å ikke bli usikker av det?

Hvorfor skal jeg bli provosert av at noen tror noe om meg ut fra kjønn? Hva vet de vel om meg? Det kan stemme, eller det kan ikke stemme. De må uansett bli kjent med meg for å finne det ut, og som med de fleste andre så er man jo et sammensurium av både det ene og det andre.

Så nei jeg kjenner meg ikke igjen i de fleste stereotypier, og det har jeg heller aldri gjort. Jeg iakttok jenter/kvinner fra sidelinjen i mange år, og fant vel ikke helt min plass før i godt voksen alder. Men jeg bærer nok veldig preg av at jeg alltid har gått egne veier, er oppdratt i en familie som frontet kvinnelig selvstendighet, og har vel aldri møtt reell motstand eller fordommer. Det kan godt hende at jeg hadde reagert mer om jeg hadde opplevd dette som problematisk eller hemmende i eget liv.

[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Fordi jeg er trygg nok på å vite hva jeg kan og har mulighet til, og derfor ikke føler behov for å bevise noe. Ja jeg vet at kvinner kan gjøre/interessere seg for/jobbe med/klare alt menn gjør, og motsatt. At jeg velger å ikke gjøre noe/interessere meg for noe handler om personlighet, bedagelighet og/eller latskap, og ikke det at jeg er kvinne. At mine valg/holdninger da av og til sammenfaller med et stereotypisk kvinnesyn, får så være. Jeg føler ikke noe ansvar for å være mer enn den jeg er, og da passer man noen ganger i båsen, og noen ganger ikke.

Den første setningen din synes jeg er merkelig, fordi jeg oppfatter deg som at du mener at de som reagerer på disse tingene ikke er "trygge på seg selv" og "føler for å bevise noe". Det synes jeg er en merkelig slutning å trekke. Har jeg misforstått, eller er det slik du tror det er?

Resten av det du skriver er jeg jo helt enig med deg i.

[tenkepause]

Eller mener du at du er en person som ofte kjenner deg igjen i stereotypiene, og at den første setningen din der peker på at du er trygg nok på deg selv til å ikke bli usikker av det?