Adopsjonens pris

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Jeg mistenker at det er naivt om vi tror mumbojumbopraksis blant samarbeidspartnere i landene det adopteres fra ikke forekommer. Og jeg synes det er snodig at godkjenningsprosessen for å bli adoptivforelder til større barn med suspekt bakgrunn og til dels svært sannsynlige relasjonsskader, er mindre omfattende enn prosessen for å bli fosterhjem for tilsvarende barn. Der har man liksom både angrefrist og tett oppfølging. (Jeg sier ikke at det er gjort i en fei å bli godkjent som adoptivforeldre, altså, på ingen måte. Jeg bare undres over om det informeres grundig nok om hvor grundig skadet et barn kan vise seg å være uten at man er klar over det).

Jeg lurer på hvorfor du tenker det er naivt å ikke tro at Norges adopsjonsforeninger ikke samarbeider med land/barnehjem der det ikke foregår suspekt praksis? Om man tar høyde for at ingenting er vanntett noe sted ang hva det skal være, tenker jeg at det er all grunn til å være trygg på at de norske foreningene samarbeider med land og barnehjem som tar adopsjonsprosessen på alvor. Foreningene bruker uendelig lang tid på å inngå avtaler med nye samarbeidsland fordi de gjør store mengder research og ikke vil inngå samarbeid før de er helt sikre. Og de er veldig raske til å bryte samarbeid med land/barnehjem der det er neo som helst rusk i systemet. Jeg synes det er svært uheldig å antyde at man ikke kan stole på utenlandsadopsjon gjennom norske foreninger uten å ha noe annet enn "jeg mistenker" å fare med som begrunnelse.

Du har helt rett i at det å bli adopsjonsforeldre ikke er gjort i en fei. Vi har deltatt på kurs, der vi har fått innblikk i barnas tilværelse på barnehjem, tilknytningsproblematikk og en lang rekke andre relevante problemstillinger. Vi har vært igjennom en lang og grundig godkjennelsesprosess gjennom mange hjemmebesøk og inngående samtaler om alt fra eget liv til samfunnsmessige og etiske problemstillinger. Adopsjonsforeningen vår stiller seg til disposisjon med alt du har av spørsmål i tiden etter at man kommer hjem med barnet i form av et lavterskeltilbud bemannet med fagpersoner. I tillegg har man tilgant til alt av vanlig hjelpeapparat som enhver forelder har i form av helsestasjon, lege, annet helsevesen, PPT og BUP.

Jeg tenker at såframt man ikke er prinsippiell motstander av utenlandsadopsjon, så er det neppe noe bedre utgangspunkt for en slik prosess enn å bo i Norge.

Om noen skulle tenke at det ikke er uvanlig at ting foregår som i den dokumentaren, så er det jo uendelig trist og veldig, veldig feil.

Dokumentaren er et definitivt worst case scenario og så bunnløs trist på så mange plan at det er umulig å sette ord på det. En standard norsk utenlandsadopsjonsprosess er selvfølgelig milelangt fra noe sånt - både når det gjelder det etiske ved prosessen fra giverlandet og når det gjeder foreldrenes evne til å ivareta et barn i den livskrisen det er å bytte hjem og omsorgspersoner.