Denne bloggen... Hva tenker du?

[kie]

Pappatilto: Om du leser dette vil jeg bare si at jeg tror jeg vet litt om hvordan det kan oppleves nå. Det er tøft. Og jeg skjønner, noe så innmari også, hvor viktig det er å prate med andre. Om så på nett. Hvor utrolig viktig hvert oppmuntrende ord og hver nettklem er når man er i overlevelsesmodus og bruker opp det man har av smil og godfølelser på barna, og så er det liksom ikke særlig rom for verken gråt eller trøst på voksensiden. Kanskje er man ikke så veldig elskelig selv heller. Jeg var i alle fall ikke det. Jeg var i overlevelsesmodus. Det får ikke frem de mest behagelige sidene ved meg.

Jeg kan si at jeg vet hvordan det er å så bli overrasket over at folk går sammen og bestemmer seg for å gjøre noe. Jeg vet hvordan det er å få overraskende besøk en desemberkveld og så minutter etter sitte på gulvet i gangen sin i et hav av bæreposer fulle av julemat, julehefter, hjemmestrikkede gaver og mye mer og bare snappe etter pusten av alle følelsene som overmanner en. For det var så uventet. Og det er så vanskelig å være på mottakersiden. Å gi er lett. Å ta imot er vanskelig. Jeg vet noe om hvordan det føles når det føles som om man får en gigantisk, varm og virtuell klem fra folk fra hele landet når man trenger det som mest. Jeg vet hvordan det er å åpne velfylte kjøleskap og fryser flere ganger den kvelden og bare stå der mens tårene triller. For det man ikke skjønte at man trengte mest av alt, før man satt der i et hav av bæreposer og målløs så at flere og flere poser ble båret inn, er en påminnelse om at verden er god. At folk er gode. At verden ikke er et så fiendtlig sted som man opplevde det som og at det kommer til å ordne seg. Det er den fineste julegaven jeg noensinne har fått.

Jeg tenker på det som at de folkene.. de reddet faktisk julen det året. Uavhengig av om vi har kontakt nå i dag eller om vi har hatt uenigheter senere, så er jeg evig takknemlig for akkurat det. Og jeg tar det med meg videre nå som jeg er i en helt annen situasjon. Hver måned har jeg en egen post i månedsbudsjettet som heter "gi". Jeg gir videre. Men det viktigste er at jeg husker hvor viktig de tingene man ikke kan kjøpe var også. Som medmenneskelighet, respekt og en viss forståelse for at man kanskje ikke er på sitt beste når man er i overlevelsesmodus. En viss mellommenneskelig raushet.

Hva sosialkontoret (som det het den gangen) angår. Jovisst fikk jeg både mat- og julepenger av de. Til slutt. I april det påfølgende året. (Da var jeg for øvrig friskmeldt og i jobb.) Før den tid insisterte de på at jeg hadde 3 ganger så høy inntekt som jeg hadde og nektet å høre når både jeg og trygdekontoret prøvde å forklare at "månedsinntekten" de la til grunn var en oversikt over inntekt de siste 3 månedene. Å hele tiden bli fortalt at man kan bruke av denne 2/3 av inntekten som faktisk ikke finnes er fortvilende. Å ha en unge som er potte tett og ikke få penger til Ventoline er... vel, jeg kan vel bare si at jeg var veldig redd. Og sint. Og kravstor. Jeg virket sikkert også utakknemlig og alt det der. Jeg blir ikke så veldig likandes når jeg står i sånt, jeg. Ei heller så himla opptatt av hvor heldige vi er som har et velferdssystem og at jeg ikke bor i et fattigere land.

Men altså; Jeg tror jeg skjønner litt av dette. Ikke alt. Jeg er ikke deg og din opplevelse er din opplevelse. Men du skal vite at det i dette forumet også er folk som forstår deg annerledes enn det akkurat denne tråden kanskje gir uttrykk for. Pokker heller, det finnes folk her som reddet julen den gangen for en del år siden.

Etterhvert er dere på beina igjen. Og da er det din tur til å gi det videre. Inntil da: Se etter de vennlige fjesene i mengden. Se etter et vennlig fjes i det offentlige også. Folk som vil deg og dine vel. For de finnes. Det er kanskje vanskelig å få øye på når man er i overlevelsesmodus, men de er der.

Og ha en riktig god jul. Den julen jeg fortvilte så innmari over den gangen står nå igjen som et av mine fineste minner. Den mest nøkterne, ja. Men når en hel haug mennesker slår ring om en og gjør noe sånt kan man ikke annet enn å føle seg utrolig heldig. At noen gjorde det for meg glemmer jeg aldri. Så ta imot. Det er nok tid til å vise din takknemlighet ved å gi det videre senere. Det blir bedre. Jeg lover.

God jul!