Et liv uten mobiltelefon?

[Hempa]

Jeg elsker mobilen min og har den med både i dusjen og under puta om natta. Jeg ville likevel ikke kalle meg ekstremt tilgjengelig, men det er bare fordi jeg er så sær på hvem jeg svarer. Ja, jeg siler samtaler aktivt, og tar aldri telefonen blant andre folk dersom det ikke er noe viktig. På samme måte leser jeg ofte SMS'er så snart de kommer, men svarer sjelden på dem før jeg sitter alene med tekoppen min om kvelden.

At enkelte får svar kjappere enn andre, det sier seg jo selv.

[Teofelia]

Jeg har et veldig avslappet forhold til min mobil, så den plager meg ikke i det hele tatt: om ettermiddagen og kvelden ligger den i skapet i gangen, så da hører jeg den ofte ikke. På jobb er den ikke med i møter, så da hører jeg den ofte heller ikke. (Ikke at jeg ville svart på mobilen om jeg satt i et møte uansett altså.) Jeg anser mobilen min for å være et verktøy for at jeg lett skal kunne nå andre – ikke for at de skal kunne nå meg akkurat når det passer dem.

Mannen min har aldri hatt mobiltelefon, så jeg vet at det går an å klare seg godt uten også i dagens samfunn.

[Miss Norway]

Jeg synes et liv uten mobilen blir så himla upraktisk. Derfor har jeg den stort sett med meg.

Men jeg er en j@vel på å screene, og finner det svært ofte ikke "nødvendig" å ta telefonen når den ringer. Er det viktig legges det nok igjen beskjed tenker jeg da. Og ja, folk vet at jeg screener og at jeg bruker telefonen mest som personsøker. Derfor får jeg mest SMSer etterhvert.

[Polkadot]

Nå har ikke jeg barn som er store nok til å ha mobil, men jeg kunne fint klart meg uten, da min for det meste brukes til samtaler.
Jeg er ikke noe glad i å skrive sms, så folk har sluttet å ha skriftlige samtaler med meg via mobil.
Dessuten kommer mine venner innom meg uanmeldt likevel, så mobilen er ingen stor last hos meg.

Men det var en periode jeg var skikkelig lei av mobilen, og da nektet jeg å ha en. Jobben min presset meg til å være tilgjengelig på mobil, og da sa jeg at de var nødt til å kjøpe en til meg i så tilfelle. Det gjorde de, og kun jobbsamtaler gikk via den mobilen. Det gikk så fint så Men da jeg ble gravid fant jeg ut at jeg skulle skaffe meg en mobil igjen for min egen og barnets sikkerhet hvis noe skulle skje (jeg var alene under hele svangerskapet).

[Kate]

Jeg er ikke så avhengig av dem. Den er stortsett ikke med meg på jobb, ei heller i dusjen og slikt. Men jeg kunne ikke kvittet meg med den helt tror jeg.

[Miss Norway]

Eh... nå ikveld ringte det en kar hjem til oss og spurte om jeg hadde mistet mobilen min - jeg blånektet, helt til det gikk opp for meg at han ringte fra MITT nummer. Så jeg er nok ikke så veldig avhengig akkurat...

Men jeg MÅ ha siste nye nye nye modell da. Gadgets er gøy.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Eh... nå ikveld ringte det en kar hjem til oss og spurte om jeg hadde mistet mobilen min - jeg blånektet, helt til det gikk opp for meg at han ringte fra MITT nummer. Så jeg er nok ikke så veldig avhengig akkurat...

Men jeg MÅ ha siste nye nye nye modell da. Gadgets er gøy.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Eh... nå ikveld ringte det en kar hjem til oss og spurte om jeg hadde mistet mobilen min - jeg blånektet, helt til det gikk opp for meg at han ringte fra MITT nummer. Så jeg er nok ikke så veldig avhengig akkurat...

Men jeg MÅ ha siste nye nye nye modell da. Gadgets er gøy.

[Line*]

Og jeg har falt tilbake til gamle synder. Eller, jeg har faktisk blitt flinkere. (Eller mer glemsk...)
Jeg glemmer å slå på lyden. Har den på lydløs på jobb, og det kan skje at den står på det til neste dag.
Ja, jeg har blitt flinkere etter den kuren.

[Che]

spennende å se hvordan du greier deg - å gå fra total avhengighet til avholdenhet kan jo bli slitsomt.

Jeg er av de som nesten alltid har mobilen på lydløs, som glatt kan la mobilen ligge i bilen fra en dag til en annen og som ofte glemmer mobilen hjemme når jeg drar på jobb og sånn. Vi har ikke fasttelefon heller, men jeg vet at om noe er prekært kan de få tak i meg enten på mail eller gjennom mannens telefon..

Jeg har nok fint greid meg uten mobil. Et liv uten nett derimot....

[Hasselnøtt]

Jeg er ikke umiddelbart interessert i å følge deg der, merker jeg. Jeg føler meg ikke plaget av mobilen. Jeg føler det er et kjempenyttig verktøy, jeg kan ringe å fortelle om jeg blir forsinket eller om det er endring i planene, og ikke minst om jeg står på en øde skogsvei og har punktert og ikke vet hvor jekken er. Jeg føler først og fremst det en sikkerhet, ikke en belastning. Jeg har ikke lyd på meldinger, og svarer når jeg ser dem. I tillegg ser jeg at mine omgangsvenner har ulike måter å bruke mobilen på. Noen svarer på meldinger i det de får den, andre bruker dagesvis. Det er rart med det, man legger forventninger deretter. Det tenker jeg om mitt bruk også, folk jeg kjenner har vel forventninger i tråd med hvordan jeg bruker den.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

spennende å se hvordan du greier deg - å gå fra total avhengighet til avholdenhet kan jo bli slitsomt.

Jeg er av de som nesten alltid har mobilen på lydløs, som glatt kan la mobilen ligge i bilen fra en dag til en annen og som ofte glemmer mobilen hjemme når jeg drar på jobb og sånn. Vi har ikke fasttelefon heller, men jeg vet at om noe er prekært kan de få tak i meg enten på mail eller gjennom mannens telefon..

Jeg har nok fint greid meg uten mobil. Et liv uten nett derimot....

:hvisker: Ser du datoen på det første innlegget?

jeg HAR blitt flinkere, såh!

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

:hvisker: Ser du datoen på det første innlegget?

jeg HAR blitt flinkere, såh!

Nei!
Leser jeg hele tråden: Nei...

[SpetakkelRandi]

Vet du? jeg syns du er kjempe flink

[Miss Norway]

Jeg skulle til å skrive et glupt svar, men så så jeg at jeg allerede hadde svart. I februar.

[Koma]

Jeg har ett veldig avslappet forhold til mobilen. Jeg har mobil først og fremst for at jeg skal kunne bruke den hvis jeg vil, ikke for å være tilgjengelig for andre hele tiden.

Jeg bruker dagesvis på å svare på meldinger Jeg tar ofte ikke telefonen hvis jeg ikke har lyst til å snakke. Jeg lar den ofte ligge i vesken hele kvelden, og kikker på den før jeg legger meg eller morgenen etter. Det er ikke krise om jeg ikke har den med noe sted.

Mine venner irriterer seg litt over at jeg er så slapp med å sjekke telefonen, og det med god grunn. Gikk senest glipp av venninnelunsj på SüdØst på lørdag, bare fordi jeg ikke sjekket mobilen før lunsjen var ferdig

Samboer er også irritert over at jeg ikke er mer tilgjengelig. Da jeg var høygravid krevde han at jeg hadde med meg telefon og at den var oppladet.

Nå fikk jeg meg ny mobil i dag, så nå får vi se om jeg synes det er så moro at jeg har den med meg litt mer.

[Filifjonka]

Jeg har et veldig tett forhold til mobiltelefonen min. Og grunnen til at det har blitt sånn var vel opprinnelig at jeg ville være mest mulig tilgjengelig for tenåringene mine, som bor annenhver uke hos faren sin og i tillegg selvfølgelig farter rundt som tenåringer gjør.
Jeg slår alltid av lyden i møter, på kafe og andre steder der det er plagsomt om den ringer, men telefonen ligger svært sjelden noe sted i timevis uten å bli sjekket.

[Azi]

Er heller ikke avhengig av mobilen og har faktisk sagt opp nå hustelefonen idag. For vi bruker mest mobil i dette huset og ser ikke noe vits i å ha hustelefon lenger!

[Maverick]

Jeg har hatt ufrivillige mobilpauser når mine stakkars duppeditter har vært ødelagte, og det har faktisk vært ganske deilig. Nå har jeg en gammel morfar som jeg står på speeddial til eller noe, ( ), og vil, for både min og hans skyld, være tilgjengelig. Men jeg screener.

Når får min NYE telefon om noen uker, kommer jeg nok til å være limt fast til den.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Nei!
Leser jeg hele tråden: Nei...

Opprinnelig lagt inn av SpetakkelRandi, her.

Vet du? jeg syns du er kjempe flink

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg skulle til å skrive et glupt svar, men så så jeg at jeg allerede hadde svart. I februar.