Kronikk i Dagbladet

[kie]

Jeg vet ikke. Jeg synes den var utrolig unyansert. Sikkert fordi jeg er en maseforelder selv. (Barn med spesielle behov hvis fremtid jeg engasjerer meg i forhold til.) Altså har jeg en mening om hvorvidt man skal ta ut ungen av undervisningen uten en plan for hvordan han skal lære fagene det tas ut av. Eller tanker om hvordan skolen kan hjelpe oss når vi har strevd lenge for å få ungen til å skjønne at man skal være presis til timer, og det fortsatt er et problem. (Gjensitting. Problemet var løst etter 1 dag, og jeg uttrykte stor takknemlighet for at læreren tok seg tid til å gjennomføre det.). Eller hvor unødig tungvint det blir å motivere en gutt for leirskole når det fremstilles som valgfritt.

Heldigvis har jeg stort sett møtt på lærere som verdsetter mine forslag og vurderer dem seriøst, fremfor å tenke at jeg må oppdras eller noe annet nedlatende. Eventuelt har jeg, som lærerdatter, en innebygget respekt for lærerens jobb som kanskje skinner litt igjennom. Jeg er i alle fall også den forelderen som ringer til skolen og takker når barnet mitt kommer hjem og forteller om mestring. Jeg er også den som skryter av hva de har fått til med barnet mitt på ansvarsgruppemøter. Noen ganger, når det bare er negative tilbakemeldinger å få tilbake (altså at man hopper bukk over å nevne problemer som er fikset siden sist og går rett på å ta opp neste problemstilling) har det ikke vært lett og jeg får en følelse av at jeg ser noe av årsaken til at barnet selv er preget av manglende mestring. Som oftest er det en gjensidig greie. Spesielt etter at jeg begynte å være mer tydelig på at det er ønskelig å få vite hvor man ser fremgang.

Jeg liker sjelden kronikker der man skal problemerklære en gruppe på et felt der alle parter trenger å legge litt godvilje til. Et viktig moment for godt skole-hjem-samarbeid er vel at man unngår skyttergravene og jeg kan ikke helt se hvordan denne kronikken bidrar positivt.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg vet ikke. Jeg synes den var utrolig unyansert. Sikkert fordi jeg er en maseforelder selv. (Barn med spesielle behov hvis fremtid jeg engasjerer meg i forhold til.) Altså har jeg en mening om hvorvidt man skal ta ut ungen av undervisningen uten en plan for hvordan han skal lære fagene det tas ut av. Eller tanker om hvordan skolen kan hjelpe oss når vi har strevd lenge for å få ungen til å skjønne at man skal være presis til timer, og det fortsatt er et problem. (Gjensitting. Problemet var løst etter 1 dag, og jeg uttrykte stor takknemlighet for at læreren tok seg tid til å gjennomføre det.). Eller hvor unødig tungvint det blir å motivere en gutt for leirskole når det fremstilles som valgfritt.

Heldigvis har jeg stort sett møtt på lærere som verdsetter mine forslag og vurderer dem seriøst, fremfor å tenke at jeg må oppdras eller noe annet nedlatende. Eventuelt har jeg, som lærerdatter, en innebygget respekt for lærerens jobb som kanskje skinner litt igjennom. Jeg er i alle fall også den forelderen som ringer til skolen og takker når barnet mitt kommer hjem og forteller om mestring. Jeg er også den som skryter av hva de har fått til med barnet mitt på ansvarsgruppemøter. Noen ganger, når det bare er negative tilbakemeldinger å få tilbake (altså at man hopper bukk over å nevne problemer som er fikset siden sist og går rett på å ta opp neste problemstilling) har det ikke vært lett og jeg får en følelse av at jeg ser noe av årsaken til at barnet selv er preget av manglende mestring. Som oftest er det en gjensidig greie. Spesielt etter at jeg begynte å være mer tydelig på at det er ønskelig å få vite hvor man ser fremgang.

Jeg liker sjelden kronikker der man skal problemerklære en gruppe på et felt der alle parter trenger å legge litt godvilje til. Et viktig moment for godt skole-hjem-samarbeid er vel at man unngår skyttergravene og jeg kan ikke helt se hvordan denne kronikken bidrar positivt.

Jeg velger å tro at ingen, heller ikke Kadra Yusuf, har det minste i mot at foreldre til barn som har ekstra behov i en eller annen form, er masete på barnas vegne. Det er IKKE disse foreldrene vi snakker om. Det tror jeg kanskje du også forstår når du leser hva vi skriver.

[Lisa]

Jeg synes alltid det er litt sært når det blir dratt inn spesielle behov i slike diskusjoner for da stiller selvfølgelig alle saker seg veldig annerledes.

Det er en selvfølge at tilretteleggelse må komme inn i bilde der det er snakk om spesielle behov men det var nok ikke det hverken kronikken i Dagbladet eller HI mente når du dro opp diskusjonen.