NRK nå: Barnets beste

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Sneglo, her.

Jeg syns programmet var provoserende.
Eller vel, den ene saken syns jeg var provoserendes.

Hun barnevernsdama sier bio far var skikket som far og tvilte ikke på det. Men ville likevel at denne gutten på 2,5år, skulle bo i fosterhjemmer siden han kunne jo få voldsomme reaksjoner på å flytte. Og hun fostermora som sto å sutra og grein over gutten som skulle på dags samvær med sin far.

Vel, sorry, det er en av ulempene med og være fosterforeldre, du vet faktisk aldri hvor lenge barnet bor hos deg, og det er faktisk ikke ditt barn.

Ja, vel, netopp sett det, og kjente at jeg ble faktisk provosert, av den spesifikke saken.

Denne gutten har bodd hele sitt liv sammen med fosterforeldrene, de er tydelig sterkt tilknyttet hverandre og da er retselen for å miste ham selvsagt stor. Det ble også nevnt at fosterforeldrene var blitt forespeilet at dette var en plasering med tanke på oppvekst. Synes ikke det da er noe rart at at hun blir emosjonell når gutten reiser ut med far. Ja, det at man faktisk ikke vet hvor lenge et
fosterbarn blir boende og at det ikke er ditt barn er en av utfordringene med det å være fosterforeldre, men det gjør jo ikke at man knytter seg til barnet og blir lei seg om det må flytte. Det ville jo ikke vært menneskelig og det er jo det fosterforeldre er (nesten) helt vanlige mennesker.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Denne gutten har bodd hele sitt liv sammen med fosterforeldrene, de er tydelig sterkt tilknyttet hverandre og da er retselen for å miste ham selvsagt stor. Det ble også nevnt at fosterforeldrene var blitt forespeilet at dette var en plasering med tanke på oppvekst. Synes ikke det da er noe rart at at hun blir emosjonell når gutten reiser ut med far. Ja, det at man faktisk ikke vet hvor lenge et
fosterbarn blir boende og at det ikke er ditt barn er en av utfordringene med det å være fosterforeldre, men det gjør jo ikke at man knytter seg til barnet og blir lei seg om det må flytte. Det ville jo ikke vært menneskelig og det er jo det fosterforeldre er (nesten) helt vanlige mennesker.

Jeg prøvde å formulere dette i stad, men ga opp. Jeg har selv lyst til å bli fostermor en gang, men jeg vet at jeg kommer til å bli ustyrtelig glad i barnet. Om jeg da ikke skal få lov til å bli det uten å bli beskyldt for å sutre, da tror jeg nesten at jeg ikke kan være fostermor altså.

Har ikke sett programmet altså og tar forbehold om at jeg ikke vet alt. Men å kalle fostermor for sutrete ble helt feil for meg - hun var sikkert ikke lei seg fordi barnet skulle være borte en dag men fordi hun følte at dette var første skritt på veien til å miste fosterbarnet.

[Bokormen]

Hva var settingen her da? :har ikke sett programmet. Sto hun og hulket og klamret seg til fostersønnen, eller var hun lei seg etter at han dro til faren? Jeg tenker at det så absolutt er en del av å være fostermor eller-far at man formidler kontakt med foreldrene som noe positivt, med mindre samvær ikke er positivt for barnet.

[Heiko]

Koko, Hun griner vel mest sansynlig for at barnet hun har hatt omsorgen for siden han var en dag gammel reiser ut sammen med den mannen som kan ta fra henne et barn hun elsker og som hun ikke vil miste. Er man fylt av frykt klarer man ikke rasjonell å forholde seg til at det faktisk er barnets biologiske far og at denne mannen har rettigheter og behov. Jeg synes ikke det er så vanskelig å forstå.

[Koko]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Koko, Hun griner vel mest sansynlig for at barnet hun har hatt omsorgen for siden han var en dag gammel reiser ut sammen med den mannen som kan ta fra henne et barn hun elsker og som hun ikke vil miste. Er man fylt av frykt klarer man ikke rasjonell å forholde seg til at det faktisk er barnets biologiske far og at denne mannen har rettigheter og behov. Jeg synes ikke det er så vanskelig å forstå.

Jeg er faktisk enig med deg og det er det som gjorde programmet så sterkt, man kunne forstå alle parter. Jeg reagerte likevel over at hun var slik fremfor gutten.