Blodmat

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Alias, her.

Jeg skjønner ikke helt koblingen mellom å røre i ei spann med blod og å bli "traumatisert". Da tror jeg det må være noe feil med signalene de voksne har gitt ungene. Hjemmefra har vi vært tilstede/deltatt på hele prosessen fra skudd til spising, og bortsett fra at jeg (også i voksen alder) kan kjenne litt vedmodighet i forhold til at et dyr ender sitt liv, så har det aldri føltes vanskelig å takle. Det har vært en helt naturlig del av menneskets eksistens, og for meg føles det ikke riktig at så mange av oss får helt spader av å tenke på at kjøttet vi spiser kommer fra noe som faktisk har levd. Å ta vare på og utnytte så mye som mulig av dyret anser jeg som bra, og det er synd at en så viktig mattradisjon ser ut til å være på vei bort fra norsk kultur.

Min mor var barn på en liten gård 1930 -40-tallet, og det er vel sannsynlig at de voksne var mindre opptatt av hvilke signaler de sendte til barna når de måtte bidra i gårdsarbeidet. Det handler ikke om fremmedgjøring fra hvor maten faktisk kommer fra, men vonde minner ved å bli tvunget til å gjøre noe hun syntes var ekkelt og sterke sanseinntrykk fra slaktinga.