Navn og forventninger til uttale

[Toffskij]

Greia er at den norske språklovgivingen har som utgangspunkt at norsken skulle frigjøre seg fra dansken. Dermed ble det innført en lov om at det ikke var tillatt å korrigere skoleelevers talespråk, og den står fortsatt.

Sitat:

Etter at Norge blei fritt fra unionen med Danmark i 1814, var det mange som bare ville godta bygdedialektene våre som virkelig norske. De argumenterte derfor aktivt for at skoleelevene ikke skulle lære et normalisert talemål etter boka når de gikk på skolen. For i boka stod det danske ord og former, og de ville ikke at barna skulle lære å tale "dansk". Derfor blei dialektene så viktige. Å snakke etter boka ville, mente de, bare bli å knote, og det ville bli å knote dansk i tillegg. Dette var den viktigste grunnen til at Odelstinget i Stortinget i 1878 bestemte at elevene skulle få den muntlige undervisninga i skolen på sin egen dialekt. I 1915 og 1917 kom dette prinsippet inn i skolelovene, og der står det ennå. I Opplæringslova av 1998, § 2-5, annet avsnitt, står det at "I den munnlege opplæringa avgjer elevane og undervisningspersonalet sjølve kva for talemål dei vil bruke. Undervisningspersonalet og skoleleiinga skal likevel i størst mogleg grad ta omsyn til talemålet til elevane i ordval og uttrykksmåtar."

(Herfra.)

Så norsk språkrådgivning er utformet for å beskytte norske dialekter mot et høyspråk som ikke er norsk. Men det betyr jo i praksis at man ikke kan skille mellom de ulike talemålene som er i omløp i Norge, og at faktisk bruk blir den eneste målestokken. Så hvis en form eller en uttale er vanlig (og ikke en ekte talefeil, som lesping og r-uttale som avviker fra dialektmiljøets), er det ingen som helst hjemmel for å si at den er feil. Lingvister elsker dette.