Kvinner og karriere

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det krever at man har OG er villig til å la en partner eller innleid hjelp ta en stor del av barneoppdragelsen. Og jeg tror at det fortsatt er flere menn enn kvinner som er villig til å ta det valget.

Nå er vel neppe fp noen "snittbefolkning", men ta også en titt på den generelle trenden i tråder om hvor kjekt det er at MOR kan jobbe redusert mens barna er små, hvor kjekt det er at MOR tar lengre barselpermisjon (og far kortere), hvor kjekt det er at MOR har den enklere jobben, og hvor vanlig det er at MOR gjør mer husarbeide, stiller opp mer ift ting med barna, tar barna med i svømmehallen mens far...? (bare for å trekke fram en enkelt tråd), hvor vanlig det er at KVINNER blir utbrente/utslitte/sykemeldte/utkjørte, hvor vanlig det er med sykemelding i svangerskapet, hvor vanlig det er at MOR går hjemme noen år med små barn.

Og så kan man spørre seg det samme spørsmålet igjen.

Det er og blir slik at det er den som er på jobb - og deltar på arbeidsplassen gjerne utover det som forventes ift arbeidstid og innsats - som faktisk trekker det lengste strået når det gjelder karriere. Og det skulle da jaggu bare mangle, egentlig.
Skal kvinner gjøre mer karriere i arbeidslivet er det egentlig forholdene hjemme som må endre seg...

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Nå er vel neppe fp noen "snittbefolkning", men ta også en titt på den generelle trenden i tråder om hvor kjekt det er at MOR kan jobbe redusert mens barna er små, hvor kjekt det er at MOR tar lengre barselpermisjon (og far kortere), hvor kjekt det er at MOR har den enklere jobben, og hvor vanlig det er at MOR gjør mer husarbeide, stiller opp mer ift ting med barna, tar barna med i svømmehallen mens far...? (bare for å trekke fram en enkelt tråd), hvor vanlig det er at KVINNER blir utbrente/utslitte/sykemeldte/utkjørte, hvor vanlig det er med sykemelding i svangerskapet, hvor vanlig det er at MOR går hjemme noen år med små barn.

Og så kan man spørre seg det samme spørsmålet igjen.

Det er og blir slik at det er den som er på jobb - og deltar på arbeidsplassen gjerne utover det som forventes ift arbeidstid og innsats - som faktisk trekker det lengste strået når det gjelder karriere. Og det skulle da jaggu bare mangle, egentlig.
Skal kvinner gjøre mer karriere i arbeidslivet er det egentlig forholdene hjemme som må endre seg...

Nja, det må vel endre seg begge veier. Jeg synes vel egentlig ikke det er mer greit at far arbeider 90 timer i uka om han har familie enn at mor gjør det.

Noen må jo ta seg av barna også og det er ikke ønskelig (samfunnsmessig) at vi slutter å få barn for å gjøre karriere i stedet.

[Blånn]

Opprinnelig lagt inn av Meissa, her.

Nja, det må vel endre seg begge veier. Jeg synes vel egentlig ikke det er mer greit at far arbeider 90 timer i uka om han har familie enn at mor gjør det.

Noen må jo ta seg av barna også og det er ikke ønskelig (samfunnsmessig) at vi slutter å få barn for å gjøre karriere i stedet.

Problemet slik jeg ser det er at det er mye mer akseptert at far setter til side familien enn at mor gjør det. Samtidig er det en endring på gang. Det er ikke lenger like akseptert at fedre ikke prioriterer familien sin. Utviklingen er positiv, men det er langt igjen.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Blånn, her.

Problemet slik jeg ser det er at det er mye mer akseptert at far setter til side familien enn at mor gjør det. Samtidig er det en endring på gang. Det er ikke lenger like akseptert at fedre ikke prioriterer familien sin. Utviklingen er positiv, men det er langt igjen.

Jeg vet ikke om det stemmer, men mitt inntrykk er at det å være sammen med barna er noe som stadig prioriteres høyere av fedre, men at det går tregere med likestillingen når det gjelder de daglige oppgavene i hjemmet.

Jeg husker godt forumtråder på gravid og barselforum (uten å nevne navn) om fortvilte kvinner som var lei av å plukke mannens skitne sokker opp fra gulvet og som var overgitt over at mannen ikke klarte å finne matchende klær til barna.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg vet ikke om det stemmer, men mitt inntrykk er at det å være sammen med barna er noe som stadig prioriteres høyere av fedre, men at det går tregere med likestillingen når det gjelder de daglige oppgavene i hjemmet.

Jeg husker godt forumtråder på gravid og barselforum (uten å nevne navn) om fortvilte kvinner som var lei av å plukke mannens skitne sokker opp fra gulvet og som var overgitt over at mannen ikke klarte å finne matchende klær til barna.

Men har dette noe med likestilling å gjøre egentlig? Det har kanskje det? Jeg har sympati med sokkeproblematikken, det er jo et irritasjonsmoment uansett hvem som gjør det. Men hva er dette med å klage over manglende matching på barneklær? Har det egentlig noe med likestilling å gjøre eller er det en sånn sladregreie hvor man nedvurderer mannfolka?

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Har det egentlig noe med likestilling å gjøre eller er det en sånn sladregreie hvor man nedvurderer mannfolka?

akkurat det der tenkte jeg også på.
Skal kvinner ha topplederstillinger må de (vi) også akseptere å slippe taket på hjemmebane. Nettopp fordi det _er_ ikke mulig å være 120% på begge arenaer, hele tiden. Og det betyr kanskje at ting ikke blir gjort slik man ville gjort dem selv, eller at man må senke egen standard ift hva man får gjort hjemme.

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

akkurat det der tenkte jeg også på.
Skal kvinner ha topplederstillinger må de (vi) også akseptere å slippe taket på hjemmebane. Nettopp fordi det _er_ ikke mulig å være 120% på begge arenaer, hele tiden. Og det betyr kanskje at ting ikke blir gjort slik man ville gjort dem selv, eller at man må senke egen standard ift hva man får gjort hjemme.

Men begge foreldre kan ikke slippe taket på hjemmebane? Arbeidsplassene må bli mer fleksible om det skal være mulig å ha topplederstilling og være småbarsforelder samtidig. Kanskje det ikke er mulig å kombinere disse, men da syns ikke jeg at kvinner nødvendigvis på død og liv må ta slike stillinger i likestillingens navn om de ikke ønsker det. Jeg synes heller fedrene må vurdere å slacke litt sånn at de kan delta mer på hjemmebane. Jeg opplever at familielivet stadig degraderes og at det ultimate skal være å strebe i arbeidslivet. Er det noe galt i å ønske å srbeide redusert en periode mens barna er små? Jeg er glad verken jeg eller mannen er ambisiøse. Jeg synes hverdagene er hektisk nok når vi begge arbeider fullt med 37, 5 timers arbeidsuke.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

akkurat det der tenkte jeg også på.
Skal kvinner ha topplederstillinger må de (vi) også akseptere å slippe taket på hjemmebane. Nettopp fordi det _er_ ikke mulig å være 120% på begge arenaer, hele tiden. Og det betyr kanskje at ting ikke blir gjort slik man ville gjort dem selv, eller at man må senke egen standard ift hva man får gjort hjemme.

Veldig enig i dette. Jeg opplever at en del kvinner har null tro på at mannfolk kan stelle hjemme, og om ting ikke gjøres slik de ville gjort det, så gjøre det feil. Da er det ikke rart at kvinner sliter seg it som dobbeltarbeidende.

Jeg var forøvrig på vei til å bli hun bitre som ofret karrieren for mannen. Med en mann som var ganske overbevisende mht hvorfor det var logisk at vi gjorde det sånn. Og økonomisk sett hadde han helt rett. Mht alle andre aspektet tok han helt feil. Og for meg var vendepunktet da 6-åringen (gutt) sa: "det er urettferdig at mennene må worka og worka mens damene bare kan være hjemme". Et sånn verdensbilde skal ikke sønnen min vokse opp med! Ikke faen! (ikke datteren min, for den saks skyld heller).