Hvor kommer du (opprinnelig) fra? Greit, eller ugreit å spørre om?

[Carrera]

Her var det sannelig mye å lese. Mange gode og interessante svar.

Jeg synes det er fryktelig vanskelig med hva man kan si og ikke si, og hvordan ting kan sies, uten at det blir oppfattet som noe negativt. Dette gjelder ikke bare når man snakker med eller om mennesker av utenlandsk opprinnelse, men i mange andre settinger også.

Jeg for min del har aldri opplevd at noen har reagert negativt på spørsmål om hvor de kommer fra. Hverken fra de som er fra Norge eller de fra andre land. Jeg har utelukkende fått svar som ikke har tydet på noe negativt. De fleste utenlandske har fortalt hvilket land de kommer fra, eller lagt det til etter at de har sagt at de er herfra. Adopterte har også enkelt svart at de er adopterte fra der og der, og at de da er oppvokst her.

Jeg ser jo helt klar det blant annet Niobe nevner, at hun blir lei all gravingen. Selv om den som spør ikke mener å grave, så skjønner jeg jo at det blir mye, når alle stiller det samme spørsmålet.
Jeg har selv en svigerinne som er adoptert fra Korea, og selvfølgelig er hun norsk. Jeg har mange ganger snakket med henne om dette at hun er født i Korea, og overfor oss i familien så snakker hun villig vekk om dette, men hun sier også det samme som Niobe her, at det kan bli for mye ute blant fremmede. Spesielt de som plutselig på butikken kan finne på å spørre, og så blir de himmelfallen når de hører at hun snakker Norsk. Jøss, så flink du er til å snakke Norsk liksom...

Som sagt synes jeg det er vanskelig å vite. Når jeg småsnakker med folk, så skiller ikke jeg på hudfarge, språk, utseende, tykk, tynn eller what ever. Jeg snakker likt med alle, uavhengig av dette, og da er det veldig vanskelig å vite om man tråkker feil.

Jeg kan godt spørre en "typisk" Norsk med annen dialekt enn stedet tilsier, om hvor vedkommende kommer fra, og det samme kan jeg til en som enten er mørk, eller har et språk som tilsier at det er noe annet enn Norsk.

Som da jeg ble kjent med mor til en kompis av gutten min her. Hun snakket tilsynelatende rent Norsk, men jeg ble obs på noe som fikk meg til å tenke at Norsk ikke var hennes morsmål. Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på det, så da det en gang passet seg, så nevnte jeg dette og spurte om hun kom fra et annet land. Hun smilte og humret litt, og lurte på om det hørtes ennå ja. Hun kom fra Sverige, men hadde bodd her i mange år. Ingen sure miner i det hele tatt, og hun fortalte uoppfordret om hvor hun kom fra og at hun fortsatt hadde familie der.

Jeg har som sagt full forståelse for at det kan bli for mange spørsmål om det samme for de som feks har et utenlandsk utseende eller språk, men jeg mangler litt forståelse for at enkelte dømmer de som spør, ut fra spørsmålet. Jeg synes ikke det er noe kjekt å bli sett på som å ha fordommer mot utenlandske når jeg spør om hvor de kommer fra. Jeg spør ikke for å hverken påpeke at de er fra et annet land, og dermed ha fordommer mot det. Jeg spør fordi jeg er oppriktig interessert, og at det i samtalen faller seg naturlig å spørre. På samme måte som en hel del andre ting man snakker sammen om.

Ok, mange opplever nok negative kommentarer, men det er ikke dermed sagt at alle spør eller snakker om det fordi at de har fordommer.

Akkurat det dreier seg jo om så mange andre ting også. Feks da en bekjent av meg la merke til en kjole en dame på butikken hadde på seg. Den var veldig fin, og damen kledde den påfallende godt, så min bekjente kikket litt. Da ble damen med kjolen sint, og raste ut av seg om min bekjente ikke hadde sett et tykt menneske før...

Min bekjente blir helt satt ut, men klarer å si at det var kjolen hun så på, og at den var så nydelig til henne. Damen i kjolen blir da syrlig og sier "og du er overrasket over at jeg som er så feit kler den?"

Min bekjente ble enda mer satt ut da, og hun bare gikk. Lei seg og småforbannet, for hun beundret jo virkelig kjolen, og tenkte ikke et sekund på at damen var stor. Man kan jo spørre seg hvem som har fordommer...

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Her var det sannelig mye å lese. Mange gode og interessante svar.

Jeg synes det er fryktelig vanskelig med hva man kan si og ikke si, og hvordan ting kan sies, uten at det blir oppfattet som noe negativt. Dette gjelder ikke bare når man snakker med eller om mennesker av utenlandsk opprinnelse, men i mange andre settinger også.

Jeg for min del har aldri opplevd at noen har reagert negativt på spørsmål om hvor de kommer fra. Hverken fra de som er fra Norge eller de fra andre land. Jeg har utelukkende fått svar som ikke har tydet på noe negativt. De fleste utenlandske har fortalt hvilket land de kommer fra, eller lagt det til etter at de har sagt at de er herfra. Adopterte har også enkelt svart at de er adopterte fra der og der, og at de da er oppvokst her.

Jeg ser jo helt klar det blant annet Niobe nevner, at hun blir lei all gravingen. Selv om den som spør ikke mener å grave, så skjønner jeg jo at det blir mye, når alle stiller det samme spørsmålet.
Jeg har selv en svigerinne som er adoptert fra Korea, og selvfølgelig er hun norsk. Jeg har mange ganger snakket med henne om dette at hun er født i Korea, og overfor oss i familien så snakker hun villig vekk om dette, men hun sier også det samme som Niobe her, at det kan bli for mye ute blant fremmede. Spesielt de som plutselig på butikken kan finne på å spørre, og så blir de himmelfallen når de hører at hun snakker Norsk. Jøss, så flink du er til å snakke Norsk liksom...

Som sagt synes jeg det er vanskelig å vite. Når jeg småsnakker med folk, så skiller ikke jeg på hudfarge, språk, utseende, tykk, tynn eller what ever. Jeg snakker likt med alle, uavhengig av dette, og da er det veldig vanskelig å vite om man tråkker feil.

Jeg kan godt spørre en "typisk" Norsk med annen dialekt enn stedet tilsier, om hvor vedkommende kommer fra, og det samme kan jeg til en som enten er mørk, eller har et språk som tilsier at det er noe annet enn Norsk.

Som da jeg ble kjent med mor til en kompis av gutten min her. Hun snakket tilsynelatende rent Norsk, men jeg ble obs på noe som fikk meg til å tenke at Norsk ikke var hennes morsmål. Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på det, så da det en gang passet seg, så nevnte jeg dette og spurte om hun kom fra et annet land. Hun smilte og humret litt, og lurte på om det hørtes ennå ja. Hun kom fra Sverige, men hadde bodd her i mange år. Ingen sure miner i det hele tatt, og hun fortalte uoppfordret om hvor hun kom fra og at hun fortsatt hadde familie der.

Jeg har som sagt full forståelse for at det kan bli for mange spørsmål om det samme for de som feks har et utenlandsk utseende eller språk, men jeg mangler litt forståelse for at enkelte dømmer de som spør, ut fra spørsmålet. Jeg synes ikke det er noe kjekt å bli sett på som å ha fordommer mot utenlandske når jeg spør om hvor de kommer fra. Jeg spør ikke for å hverken påpeke at de er fra et annet land, og dermed ha fordommer mot det. Jeg spør fordi jeg er oppriktig interessert, og at det i samtalen faller seg naturlig å spørre. På samme måte som en hel del andre ting man snakker sammen om.

Ok, mange opplever nok negative kommentarer, men det er ikke dermed sagt at alle spør eller snakker om det fordi at de har fordommer.

Akkurat det dreier seg jo om så mange andre ting også. Feks da en bekjent av meg la merke til en kjole en dame på butikken hadde på seg. Den var veldig fin, og damen kledde den påfallende godt, så min bekjente kikket litt. Da ble damen med kjolen sint, og raste ut av seg om min bekjente ikke hadde sett et tykt menneske før...

Min bekjente blir helt satt ut, men klarer å si at det var kjolen hun så på, og at den var så nydelig til henne. Damen i kjolen blir da syrlig og sier "og du er overrasket over at jeg som er så feit kler den?"

Min bekjente ble enda mer satt ut da, og hun bare gikk. Lei seg og småforbannet, for hun beundret jo virkelig kjolen, og tenkte ikke et sekund på at damen var stor. Man kan jo spørre seg hvem som har fordommer...

Jeg dømmer når folk spør, får svar, men ikke godtar svaret. Er du en av de som spør, får svar men som behandler folk forskjellig ut fra hudfarge? Hvis du spør Anita og hun sier hun kommer fra Bodø så er det greit men Hiba sier hun kommer fra Larvik men da sier du, "nei, det kan umulig stemme, du må være fra ytladet".

Neppe. Og det er det tråden handler om, å ikke behandle folk ut fra hvilke hudfarge de har med på grunnlag av hva de svarer.

Men nå tror jeg faktisk alle er enige så det blir bare dumt å dra dette ut i det uendelige med eksempler som ikke er illustrerende for det tråden handler om.

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg dømmer når folk spør, får svar, men ikke godtar svaret. Er du en av de som spør, får svar men som behandler folk forskjellig ut fra hudfarge? Hvis du spør Anita og hun sier hun kommer fra Bodø så er det greit men Hiba sier hun kommer fra Larvik men da sier du, "nei, det kan umulig stemme, du må være fra ytladet".

Neppe. Og det er det tråden handler om, å ikke behandle folk ut fra hvilke hudfarge de har med på grunnlag av hva de svarer.

Men nå tror jeg faktisk alle er enige så det blir bare dumt å dra dette ut i det uendelige med eksempler som ikke er illustrerende for det tråden handler om.

Nei, om jeg får til svar at vedkommende er fra Larvik, og thats it, så tolker jeg det som et endelig svar, og at videre spørsmål ikke er på sin plass. Det handler jo om å lese folk og de svar de gir, og handle deretter.

og det gjelder jo når man snakker med hvem som helst, om hva som helst.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av meisje, her.

En kommentar fra en som er lys i huden og har flyttet flere ganger under oppveksten. Jeg syns det er vanskelig å spare på det såpørsmålet om hvor jeg kommer fra, fordi det ikke finnes et kort og enkelt svar. Mange aksepterer ikke når jeg svarer Norge, fordi de trenger å vite hvilket sted eller landsdel jeg har bakgrunn fra.

Den siste tiden har jeg pleid å svare at jeg ikke kommer fra et sted men har bodd på flere steder under oppveksten. Dette fører noen ganger til en lang og inngående utspørring, som leder samtalen inn på et spor jeg selv ikke ønsker. Tips for å stoppe den eller hvordan man innleder samtalen mottas gjerne.

"Hvor kommer du fra?"
"Hele landet", er garantert å bli fulgt opp av nye spørsmål, så den har jeg sluttet med.

"Jeg har bodd flest ganger i XX", pleier ofte å stoppe diskusjonen. Eller, det avføder vanligvis spørsmålet "Har du flyttet mye?", som jeg besvarer med "Ja". Og da tar de oppegående gjerne hintet. De ikke fullt så fintfølende vil gjerne følge opp med "Er faren din i militæret?" Og da er vi i gang. Hvor mange er det egentlig som liker å få spørsmål om fars karriere som spørsmål tre i de innledende rundene av et bekjentskap? Kanskje jeg skal begynne å parere med spørsmål om vedkommende mors lønn eller mannens lesevaner?

Si fra hvis du finner en idiotsikker replikk da.

Opprinnelig lagt inn av Benzo, her.

Kan du ikke svare med stedet du er født?

Jeg er født på det stedet mine foreldre studerte og flyttet derfra før jeg hadde passert året. Klart jeg kan si at jeg er derfra, men det vil jo ikke være sant i noen fornuftig betydning av begrepet "være fra". Det blir jo litt som å svare at datteren min er fra St. Olavs hospital.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Nei, om jeg får til svar at vedkommende er fra Larvik, og thats it, så tolker jeg det som et endelig svar, og at videre spørsmål ikke er på sin plass. Det handler jo om å lese folk og de svar de gir, og handle deretter.

og det gjelder jo når man snakker med hvem som helst, om hva som helst.

Nettopp, jeg tror det er det 99% mener i tråden. Man spør, man får svar og man godtar at vedkommende vet best selv hvor de kommer fra og tar svaret for god fisk.