Hvor kommer du (opprinnelig) fra? Greit, eller ugreit å spørre om?

[Candy Darling]

Jeg lurer på om jeg skal forbeholde meg retten til å spørre folk hvorfor de er så tykke.

[rine]

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg lurer på om jeg skal forbeholde meg retten til å spørre folk hvorfor de er så tykke.

Hah! Ja! Og ikke minst "det kan ikke være sunt å være så tykk?"




Men. Vel. Til saken. Jeg har ofte fått spørsmål om hvor jeg er fra, og siden jeg skjønner hvorfor de spør svarer jeg "Norge", og flirer godt og lenge når de spør hvor jeg egentlig er fra, og innrømmer da til slutt at jeg nok har slekt i Skottland langt baki der et eller annet sted.

:helnorsk, men med mørkt hår:

Jeg skjønner godt at det er irriterende.

[Lisa]

Min datter opplever dette hele tiden og på vegne av henne, og alle andre barn som blir født og oppvokst i Norge i dag, men som aldri kan bli "norske" i manges øynes, -håper jeg inderlig folk slutter å spørre om dette slik mange gjør det i dag.

*redigert, for personlig*

Men heldigvis og takk og pris for fine fine Oslo for her skjer det heller sjelden. Når vi drar til hjemmestedet mitt derimot ... vel da er det jo som oftest "hvor har du hentet henne fra?" :må jo være adoptert:

Men jeg må bare presisere, jeg synes i utgangspunktet ikke man behøver sensurere seg selv fra å spørre alle mennesker "hvor er du fra" hvis man lurer på dette. Dette er jo et spørsmål "vi" nordmenn er veldig opptatt av og noe som er vanlig å spørre. MEN, hvis man spør et menneske man ikke mener eller tror er norsk, om hvor de kommer fra, får til svar "sted" i Norge, men så spør hvor de opprinnelig kommer fra??? Beklager men da er man både dum og frekk, total mangel på folkeskikk. Det er her hele forskjellen ligger synes jeg, hvis man ikke godtar svaret man får og må ut fra eget behov, definere alle ikke-hvite mennesker som noe de selv ikke mener de er.

[Zulu]

Jeg tror det er dette egentlig og opprinnelig som skurrer litt for meg. Selvsagt er det greit å sludre litt om hvor man er vokst opp og hvor dialekten/aksenten kommer fra. Men dette "Men hvor kommer du egentlig fra?" signaliserer jo at Oslo ikke er det ordentlige hjemstedet ditt. Det får du ikke lov å påberope deg, liksom. Og det er ikke vanskelig å forestille seg at det tråkker litt på følelsen av tilhørighet for noen. Særlig hvis Oslo er det eneste hjemstedet du kjenner. Og det er vel ikke noe annet svar enn "Oslo" på "Men hvor kommer du opprinnelig fra?" for en andregenerasjons innvandrer? Jeg kommer ikke opprinnelig fra Nord-Norge selv om faren min er født oppvokst der, altså. :Oslojente through and through:

Og når man driver og sammenligner med samedrakter og pakistanske festdrakter, så tenker jeg at å få spørsmål om familieherkomst og kulturtilknytning når man er iført en sånn drakt, er mer forståelig og forventet. Det er forskjell på å få et spørsmål da og på en dag man bare har tatt på seg den brune huden sin.

[Teofelia]

Jeg har en veldig ubestemmelig dialekt, og spørsmålet "Hvor kommer du fra?", er et som jeg ikke er så veldig glad i å få (og som jeg får absolutt hele tiden, så klart). Jeg synes ikke det uhøflig på noe vis, men siden jeg ikke kan svare på det uten å 1) fortelle en lengre utgreing om barndommen min, eller 2) virke avvisende, så synes jeg det er slitsomt.

Derfor spør jeg heller aldri folk med utenlandsk utseende om hvor de er fra. Siden jeg antar at det er et spørsmål de kan tenkes å være lei av, og fordi det ikke egentlig er nødvendig for meg å vite, så spør jeg helst om andre ting i stedet.

Opprinnelig lagt inn av Smilefjes, her.

Det hender forresten det går andre veien og.

Sf: hvor kommer du fra?
Dame i jobbsammenheng med oppgitt tonefall: fødeland blabla men vokst opp på fosterhjem på blabla dermed mest norsk egentlig og jo også gift med en nordmann så blabla.

Sf: :tør ikke si at jeg fortsatt lurte på hvilken avdeling damen kom fra:

Denne hadde jeg også for noen uker siden.
Jeg, til ny kollega med tydelig utenlandsk aksent: "Hei, jeg heter Teofelia. Hvor kommer du fra da?"
Hun, med litt oppgitt tonefall: "Jeg kommer fra Romania, men har bodd i Norge X antall år nå."
Jeg: "Ehh .... Sorry, jeg mente å spørre hvilken avdeling du kom fra. "

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men er det for eksempel frekt å spørre om noen er adoptert eller om det er familien som kommer fra et sted som gjør at man ser unorsk ut? (Jeg tenker på det som spørsmål på linje med det etternavnet mitt som må komme et sted fra, men det kan jo være at det ikke er sånn).

Jeg spør aldri om slikt, av den grunn at jeg ikke ønsker å stille spørsmålet "Hvorfor ser datteren din ikke ut som deg?" Jeg tenker at det finner jeg ut etter hvert uansett, hvis jeg blir godt nok kjent med dem til at jeg kvalifiserer til å ha rett til å vite det.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg spør aldri om slikt, av den grunn at jeg ikke ønsker å stille spørsmålet "Hvorfor ser datteren din ikke ut som deg?" Jeg tenker at det finner jeg ut etter hvert uansett, hvis jeg blir godt nok kjent med dem til at jeg kvalifiserer til å ha rett til å vite det.

Det blir noe annet, tenker jeg. Det er flere barn i vår skole- og omgangskrets som er adoptert og det er rimelig åpenbart hvorfor de ser annerledes ut en foreldrene. På samme måte er det jo mest sannsynlig at en med østeuropeisk aksent er arbeidsinnvandrer fra Polen/Litauen og at en med somlisk utseende er/har vært asylsøker/flyktning, så det er jo ikke slik at man døør av nysgjerrighet om man ikke får spurt hvilket land de egentlig kommer fra. Men på ett eller annet tidspukt kan (ikke må/bør(skal) det være naturlig å spørre om det.

Det er også mulig å tabbe seg ut når man tror man er i trygt farvann med hvitlugget, blåøyd gutt og mørkeblond, brunøyd mor:
rine (til semifremmed mor på skolen) Å-han der må være lik pappaen sin...ikke mye likhet å spore til deg der, nei...
mor: (med avmålt stemme) Det vet jeg ikke, han har donorfar...

Tydelig at hun syntes det var ubehagelig, men når jeg tenker meg om, kunne hun jo bare svart: Ja, han er lik faren.