Fasadebygging på nett - publisering på nett av bilder av egne barn

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Altså, å fargekoordinere barna, for så å dandere dem rundt et sjakkspill for fotografering, DET er fasadebygging, altså.

Ellers deler jeg av mange grunner. Noen ganger for å få folk til å le, noen ganger for at jeg vil at folk i den litt større kretsen min skal vite litt mer om oss og vårt (at vi har stått på ski eller vært på ferie eller vært mye syke). Og noen ganger deler jeg fordi jeg vil skryte til alle som vil høre på, og noe jeg er stolt av. Ofte ungene. Og da er FB godt egnet. Jeg skal stå lenge på Rema for å finne nok folk som er interesserte i bilder av ungene mine.

Jeg har delt opp livet mitt litt i bolker, egentlig, sånn ift hva man viser hvor. Så sånn sett er det kanskje litt fasadebygging, all den tid ingen får se alt?
* Facebook - det er som tidligere tiders postkort til venner og familie.
* Bloggen min her, vidåpen - det er jo bare lillegutt, og kommunikasjon og lesing og skriving og sånt. Kanskje jeg utleverer lillegutt for mye? Kanskje... jeg er usikker. Vakler mellom å tenke at det er supernyttig å dele - og får tilbakemeldinger om dette fra andre, og at det kan fort bli for mye (tar gjerne tilbakemelding på prikk om dette, siden dette er noe jeg som sagt vakler på).
* Strikkebloggen og hagebloggen, begge har ligget brakk lenge. Men det var gøy så lenge det varte! Nerde om såing av frø, eller vakre garntyper. Nå har vel ravelry tildels tatt over.

Det jeg skriver her inne på selve FP-forumet er nok mer utleverende enn både facebook og bloggene tilsammen. Og ofte sletter jeg innlegg før jeg har lagt dem ut engang, for det tråkker over en eller annen slags grense. Og det er ikke vanskelig å finne ut hvem jeg er, så den er "jammen man er jo anonym" holder ikke lenge.
Men samtidig - når man føler verden går i mot en i bøtter og spann, og alene her i verden, og en slags positiv tilbakemelding og "vegg av støtte" er bare noen tastetrykk kan det være lett å glemme at man deler det med flere hundre mennesker (eks M2). Ikke en nær venninnegjeng.
Kanskje det er der noen av disse happimøffinsene butter? At tilbakemeldingen blir så viktig at målet helliger midlene? Barnas avføringsrutiner blir delt fordi medhårsstrykingen er så viktig? samtidig lurer jeg på om det kan bikke over... Hvor man kler barnet i akkurat de klærne, eller lager muffins i akkurat den fargen fordi Internettet blir så hæppi for å se det
Og hva hvis man ikke får den tilbakemeldingen man trenger, blir man da å dele mer?