Å ikke gi beskjed

[Adrienne]

Vi har nok vært av de som ikke sier i fra, men ikke fordi vi er sløve, men fordi vi oppdaget i høst at storebror hadde bevisst kastet noen invitasjoner, fordi han ikke ville i bursdag til de som inviterte og også visste at vi ville presse ganske heftig for å få ham til å gå. Måten vi oppdaget det på var at en mor ringte og ville informere om at bursdagen var utebursdag og der stod jeg som et spørsmålstegn og ante ingenting om bursdagen. Etter noe press fra oss voksne innrømte storebror at han hadde kastet invitasjonen og at det ikke var første gang. Det skal legges til at storebror har havnet i en klasse uten så mange likesinnede gutter, det er mye herjing og brøling og slossing og det trives storebror særdeles dårlig med og har dermed funnet seg bestevenner i parallellklassene. Bursdagsfestene har også vært av type herje og sloss, så jeg forstår jo hvorfor han ikke akkurat hopper opp og ned av glede over å bli invitert, men vi har i det minste fått forklart at vi må ha invitasjonene sånn at vi i det minste får sagt i fra om at han ikke kommer, så han har nå sluttet å kaste invitasjoner.

Da han feiret syvårsdagen kom alle guttene og det førte til at flere leker ble ødelagt, jeg fikk slengt noen særdeles ufine gloser mot meg, mannen måtte finne frem den aller strengeste versjonen av seg selv og storebror satt og gråt etter at guttene var reist, så jeg vet jo hvordan gjengen oppfører seg. Åtteårsdagen valgte vi å feire på lekeland, klok av skade.