What doesn't kill you makes you stronger?

Jeg er ikke enig i at man ikke har et valg om å klare seg som voksen. Eller, om man er syk så er jeg enig. Men er man ellers frisk så mener jeg de fleste vil vinne seg på å velge å ta ansvar for egne personlige helveter selv. Da kan man nemlig gjøre noe med dem og få det bedre.

[Serafin]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg er ikke enig i at man ikke har et valg om å klare seg som voksen. Eller, om man er syk så er jeg enig. Men er man ellers frisk så mener jeg de fleste vil vinne seg på å velge å ta ansvar for egne personlige helveter selv. Da kan man nemlig gjøre noe med dem og få det bedre.

Men når gamle erfaringer og greier gjør at man ikke greier? Når man prøver, prøver og prøver, og møter veggen gang på gang. Når man vil så gjerne, men ikke får det til, samme pokker hvor mye man vil.

Men så igjen - hva er egentlig sykdom? Er det mer stuerent å være syk av fysiske ting, for med psykiske ting er det jo "bare å skjerpe seg".
Og det gjør man jo, men det går bare til en viss grense.

[Nyx]

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

Men når gamle erfaringer og greier gjør at man ikke greier? Når man prøver, prøver og prøver, og møter veggen gang på gang. Når man vil så gjerne, men ikke får det til, samme pokker hvor mye man vil.

Men så igjen - hva er egentlig sykdom? Er det mer stuerent å være syk av fysiske ting, for med psykiske ting er det jo "bare å skjerpe seg".
Og det gjør man jo, men det går bare til en viss grense.

Jeg vil tørre å påstå at når man, uansett hvor mye man ønsker det, ikke klarer å samle nok kampvilje til å få bena innunder seg, da er man hvertfall på grensen til å være syk.
Det er helt klart mer stuerent å være syk i kroppen, og det er mange ganger de siste årene hvor jeg har ønsket meg en målbar diagnose. At jeg var syk et sted som kunne ses, testes og kanskje tilogmed fikses eller fjernes. At jeg var syk på en måte som folk flest kunne forstå.
Det er lett å si, både til seg selv og til andre, at det bare er skjerpe seg og ta seg sammen. Problemet er at jeg har tatt meg sammen. I mange år. Til jeg ikke orket å ta meg sammen mer. Kanskje hvis jeg ikke hadde vært så opptatt av å ta meg sammen, å kjempe gjennom det samma faen, at jeg ikke hadde falt så langt ned som jeg er nå? At jeg hadde sett faresignalene tidligere? Eller, jeg så faresignalene, men jeg så ikke hvor galt det skulle komme til å bli. Det var jo bare å fortsette å ta meg sammen, fortsette å kjempe, så skulle det nok gå bra. Det gjorde det ikke.
Eller, det igjen spørs jo hvordan man definerer å gå bra. Jeg lever, jeg er ikke narkoman, suicidal, alkoholiker eller selvskader. Jeg har ikke gjort noe irreversibelt, hvis man ikke regner å kaste bort mangfoldige år som jeg kunne brukt på å leve, glede meg over livet, nyte øyeblikkene.

Jeg tror likevel at det er en viss sannhet i uttrykket i HI. Når (hvis) jeg blir frisk av dette så kommer jeg nok ut av det med evnen til å oppsøke hjelp mye tidligere hvis jeg skulle begynne å merke at jeg er på vei ned igjen senere i livet. Det er jo en form for styrke.
Jeg tror kanskje at man hvertfall blir bedre utrustet til å håndtere situasjoner som er relativt like på det man allerede har kjempet med. Og kanskje man, av frykt for å ende opp på samme sted som sist, begynner å sloss mot situasjonen litt tidligere, i steden for å vente litt for lenge på at det skal løse seg på annet vis.

OG jeg tror at man kan bli så sliten av kontinuerlig motgang at man vet hva man burde gjøre, vet at man burde be om hjelp, vet at man burde ta hensyn til egne behov, men man får det rett og slett ikke til. Man tenker kanskje at man ikke har nok overskudd til å håndtere, reelle eller innbilte, fordommer og blikk fra folk rundt seg hvis man ber om hjelp. Eller at man rett og slett ikke orker å ta opp kampen.

Men jeg tror også at det kan være veldig tilfeldig. Noen ganger, hvis jeg f.eks. er i rette PMS-humøret, så kan en pitteliten dult være nok til å sende meg utfor stupet i mange dager. Og hvis man i en fase hvor man, av helt andre grunner enn mye motgang på kort tid, er ekstra sårbar og mottakelig, så tror jeg at man noen ganger kan rakne fullstendig av noe man egentlig trodde man skulle kunne takle ganske greit. At noe som uka før ikke ville raslet i plankene en gang, smuldrer opp hele grunnmuren.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det synes jeg høres litt for enkelt ut. Selv om man ikke har en diagnose så kan valgene være svært begrenset. Noen ganger må det også for friske mennesker andre inn for å løse opp i personlige helveter. Det er ikke alltid bare å ta et valg. Valgmulighetene er i gitte tilfeller veldig begrensede uten bistand utenfra. Velget må i så fall ligge i det å be om hjelp. Hvis man ikke får den hjelpen er man like langt.

Overgangen mellom syk og frisk er også veldig glidende.

Å ta ansvar for et personlig helvete selv betyr jo ikke nødvendigvis at man ikke ber om bistand?
For meg er ikke det et tegn på svakhet, tvert i mot.
Det viser jo at man har styrke og innsikt og kan ta tak i situasjonen og få hjelp til hva det måtte være som trengs for å komme gjennom den.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Men om man ikke får den bistanden er man i grunnen like langt nede i helvetet.

Jo, for så vidt,- men om man da har vært ute en vinternatt før har man kanskje styrke nok til å fortsette letingen etter bistand, eller å hente frem sine egne overlevelsesstrategier som ligger inne i seg selv.