En skinasjon i forfall?

[Inagh]

Jeg har stått slalåm to ganger i mitt liv. Under oppveksten, var den formen for ski forbeholdt de som hadde råd til å reise med buss til Kongsberg på skoleutfluktene, og enten eie eller leie utstyr. Vi andre fattiglusene, fikk ta til takke med å bli stuvet sammen i en hestehenger og kjørt inn på skaugen, hvor langrennsløypene ventet. (Helt sant, faktisk.)

Nuvel. En skitur med klassen på skaugen, forløp slik - siste gang jeg var med, tror da jeg var rundt 10 år. Mange i klassen, inkludert lærer, var aktiv konkurranseløper på ski. Det var ørti unger, en lærer. Lærer var først i løypa, ungene bak som en gåseflokk. Cluet var førstemann inn til seter A.

Lærer og de andre ungene raser avgårde. Vesle Inagh har elendig balanse og teknikk og blir raskt hengende etter, snart mister hun de andre av syne. Når Inagh så er på seter A, er resten av klassen og lærer ferdig uthvilt, termosen med kakao er halvtom - på med skiene, førstemann inn til seter B!

Og innen mor Inagh rekker spenne av ski og finne kakao, er lærer og resten av klassen halvveis til seter B.

Vesle Inagh tusler så alene innover skaugen. Trår feil, mister både ski og støvel. Klarer etter mye om og men å få det på igjen, går gråtende videre, og møtes etter en god stund av av en venninne fra klassen, som har fått medynk og snudd for å finne meg. Da Inagh ankommer seter B, er det bare å snu, for da skal vi hjem.

Etter dette var jeg aldri med på skidagene, da var jeg syk, med min mors velsignelse

Nuvel. Dette la jo ikke grunnlaget for den store gleden ved å gå på ski, og etter denne turen hadde jeg ikke planker under føttene, før jeg som 16-17 åring besøkte ei venninne, bosatt i en annen by. Hun og vennegjengen skulle stå slalåm, kanskje jeg ville ære med?

Jodda. Jeg ble med, leide utstyr, og fikk det på beina. Fikk det på beina, tryna på flatmark, og brukte så 10 minutter på å stable meg i oppreist stilling, mens de andre sto i ring rundt meg og lo.

Kom meg på beina, og ble plassert i en heis. Ramlet av halvveis i bakken, tok skia under armene og klatret med friskt mot til topps, med artige tilrop i ørene: "hey, dansken, finner du noe bær?"

Kom meg til topps, fant ut at det var et stup av en bakke jeg skulle ned, og satte utfor, full av ungdommelig pågangsmot. Det gikk kanskje 50-60 meter, så tryna jeg, og så seilte jeg resten av bakken ned på magen, med skia i været og armer og staver alle andre steder enn der hvor de skulle være. Hadde stor glede, underveis, av å betrakte unger på rundt halvmeters høyde, som suste for i meg, født med ski på beina, som de tydeligvis var.

Nuvel. Slik gikk nå den dagen. Etter dette, hadde jeg så ikke ski på beina igjen, før jeg var 20, og ble tvunget på tur til Oppdal i forbindelse med jobb. Her skulle det stås slalåm, ja - jippikayey!

Og slalåm ble det. Jeg kom meg til topps, uten å ramle av heisen, tro det eller ei. På toppen var det ikke så ille - puddersnø og flotte forhold, ikke spesielt bratt heller, så jeg kunne ramle og tryne så mye jeg bare lystet, uten å knekke armer eller bein.

Men så skulle vi hjem for dagen. Bussen vi hadde tatt til bakken, sto parkert i bunnen av et stup. Ja, et stup, for tenk, av hardpakket, kompakt snø, klar til å brekke hva som kunne brekkes, om det valgte gå til angrep.

Jeg var ikke spesielt glup som ung - jeg valgte angripe først. Akk ja, det fikk jeg svi for. Jeg husker jeg på veien ned, der jeg lå med kroppsdeler, ski og staver, spredt for alle vinder, sverget dyrt og hellig, at kom jeg fra dette med livet i behold, skulle jeg aldri, aldri mer ha slalåmski på beina.

Jeg overlevde. Jeg hadde tidenes verandaleppe, og hadde et europakart av blåmerker, men var ellers i god behold. Løftet mitt har jeg holdt, og jeg akter holde det livet ut.

Jeg ble venn med langrennsskiene, smått om senn, da jeg ble voksen, flytta til Oslo, og fikk marka rett utenfor stuedøra mi. Da gikk det opp for meg at jeg ikke var 10, lenger. Jeg kunne tusle i mitt tempo, komme fram til både Lilloseter, Trollvann og dets like når det passet meg, og drikke min kakao i fred og ro. Jeg hadde mange flotte turer på ski disse årene.

Dette er hva jeg håper jeg klarer overføre til Guttungen - han som ikke eier balanse, ikke har teknikk, og som hater alt som befinner seg utendørs av hele seg. Jeg håper jeg klarer formidle at det ikke er hvor fort du går, det er ikke hvor langt du går, som er viktig. Det viktige er å kose seg mens det står på, og drikke sin kakao i ro og mak.

En annen ting jeg har lært meg: folk som har gått i timesvis på ski, blir ofte veldig glade når de kommer hjem, finner hytta varm, kakoen i gryta og eggerøra lunken på steikepanna. Noen må gjøre den jobben og.