Bilkjøring og fotgjengere

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Som jeg skrev i Carl I. Hagen-tråden, så har jeg stor forståelse for at slikt kan skje. Jeg holdt på å kjøre ned en person i fjor vinter/vår. Lav hastighet på bilen (30 km/t) og en årvåken fotgjenger reddet meg. Hun bare var plutselig midt foran bilen min, men klarte heldigvis å kaste seg unna. Jeg aner ikke hvor hun kom fra, men var nok litt uoppmerksom på grunn av litt trafikkaos noen sekunder tidligere. Det er godt mulig at hun var bak den stolpen da jeg fokuserte igjen, og at det var slik hun plutselig havnet foran meg uten at jeg "merket det". Det var i tillegg tidlig på morgenen og fremdeles litt mørkt.

Det er egentlig ganske skummelt å være bilfører.

Det er til tider veldig skummelt, og spesielt pga det du nevner her. Det skjer mye rundt oss når vi er ute og kjører, og det er i gitte situasjoner nærmest umulig å få med seg alt. Derfor er dette samspillet så viktig.

Jeg har tre episoder med fotgjengere som sitter klistret hos meg.

Jeg kom en gang kjørende ned en relativt bratt bakke. Hastigheten var lav pga glatt føre. I Bunn av denne bakken så svinger veien litt, og her er det også et fotgjengerfelt. Midt i bakken så ser jeg en dame med barnevogn som er på vei for å krysse veien. Jeg bremser, og det skjer null og niks... Jeg sklir på isen. Jeg ser plutselig for meg det verste akkurat da...

Men heldigvis...damen er våken. Hun hører/ser at jeg sklir, og hun trekker vogna med seg tilbake på fortauet og jeg passerer henne med grei margin.

En annen gang var også på vinteren, og i den tiden hvor man anbefalte fotgjengere å rekke ut handa når de skulle over veien.

En eldre mann går _langs_ veien, og gir ingen signaler om at han har tenkt å krysse veien. Plutselig, når jeg er altfor nær fotgjengerfeltet, så vender han seg mot veien, rekker ut handa, og går...

Det var heldigvis to felt i min kjøreretning der, så jeg får kastet bilen over i det andre feltet, og passerer han med minimal margin.

HUsker det var endel snakk om dette med å rekke ut handa en tid senere. Fotgjengere måtte ikke glemme at de i tillegg måtte se seg for, for denne handa alene stoppet ikke en bil.

Den desidert verste opplevelsen var da jeg kom kjørende ikke langt fra skolen her. Jeg blir obs på to gutter, 4-5 klassinger, som virrer noe veldig inne på et bredt område ved veien. De er såpass urolige at jeg bremser ned til snaue 30 kmt, slipper gassen og lar bilen trille, mens jeg holder en fot klar på bremsen.

Og joda; plutselig så fyker den ene gutten ut i veien, rett foran meg. Jeg satt som sagt med foten klar, så jeg hugger inn bremsene, og klarer med nød og neppe å unngå å treffe gutten. I tillegg til at jeg satt klar så kan jeg vel takke for en bil med gode bremser.

Jeg registrerte at det var flere enn meg som ble skremt av dette. En møtende bil hadde stoppet med større margin, og sjåføren der satt med hendene opp til ansiktet. En sjåfør i en bil som sto inne på plassen ved veien, så vettskremt ut. Gutten som var sammen med han jeg holdt på å kjøre på så ut til å hyle.

Min reaksjon i det jeg stoppet var at jeg ble forbannet. Jeg åpnet vinduet og brølte til gutten at han måtte da fa** ikke løpe over veien på den måten. (jada, veldig voksent, men jeg tenkte ikke...)
Jeg får et hysterisk svar tilbake om at det gjorde da han som han ville...

Jeg holdt på å eksplodere da, men holdt meg i tømmene. Innså vel etterpå at hans svar var like preget av redsel som mitt rop var til han.

Jeg kjørte videre, og stoppet på neste avkjørsel for å rydde matvarer som lå strødd i bilen, roe ned en treåring som gråt i baksetet, samt gråte litt selv. Det var rett og slett grusomt.