Om det å bruke rase for å beskrive et annet menneske

[Xian]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Vi har et greit forhold, mye fordi jeg bestemte meg for å ha det. De er veldig mye bedre som besteforeldre enn de var som foreldre, og det setter jeg stor pris på. I mange år var det sårt for meg at de aldri har beklaget noe (og de har utvilsomt sviktet på enkelte punkt), men det nytter bare ikke forvente mer av folk enn de kan gi.

Jeg er veldig glad i dem, men det ikke til dem jeg går når jeg har det vanskelig. Det sluttet jeg tidlig med.

Du fremstår som sterk og klok, og later til å ha kommet deg gjennom dette helskinnet og med en innsikt som ikke er alle forunt. Dessverre kjenner jeg til flere historier som likner på din. Alle er barn adoptert på 70-tallet. Man kan jo bare håpe på at adoptivforeldre i dag blir oppfordret til å reflektere litt nærmere over saker og ting - og at de som ikke evner dette ikke blir godkjent som adoptivforeldre.

Da vi var i godkjenningsprosessen snakket jeg en del med min farmor om dette. De adopterte på 60-tallet. De hadde fire barn fra før av, bodde i en liten leilighet, og deres motivasjon for å adoptere var at de ville "hjelpe et barn". Nå gikk det veldig bra i min families tilfelle - men det var ikke nødvendigvis gitt med dette utgangspunktet. I våre samtaler med barnevernet var de veldig klare på at det var ønsket om å få et barn som måtte være motivasjonen for å adoptere.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Xian, her.

Du fremstår som sterk og klok, og later til å ha kommet deg gjennom dette helskinnet og med en innsikt som ikke er alle forunt. Dessverre kjenner jeg til flere historier som likner på din. Alle er barn adoptert på 70-tallet. Man kan jo bare håpe på at adoptivforeldre i dag blir oppfordret til å reflektere litt nærmere over saker og ting - og at de som ikke evner dette ikke blir godkjent som adoptivforeldre.

Da vi var i godkjenningsprosessen snakket jeg en del med min farmor om dette. De adopterte på 60-tallet. De hadde fire barn fra før av, bodde i en liten leilighet, og deres motivasjon for å adoptere var at de ville "hjelpe et barn". Nå gikk det veldig bra i min families tilfelle - men det var ikke nødvendigvis gitt med dette utgangspunktet. I våre samtaler med barnevernet var de veldig klare på at det var ønsket om å få et barn som måtte være motivasjonen for å adoptere.

Takk!
Jeg vet at adoptivforeldre i dag generelt har et mye mer reflektert syn på adopsjon, enn de hadde for 30 år siden. Men det gjelder jo samfunnet som helhet også.

Jeg får alltid litt dårlig samvittighet når jeg åpenlyst kritiserer foreldrene mine på denne måten. De gjorde jo virkelig sitt beste, og på andre områder var de flinke. Og nå som jeg selv har vært mor noen år, så vet jeg jo at om jeg ikke kommer til å gjøre samme feilene, så vil jeg uansett gjøre andre. Men så er det greit å kalle spadene spader, for holdningene deres var jo ikke unike, og de finnes fremdeles.

Og misforstå meg rett; jeg er glad for å være adoptert, men nok ikke i større grad enn de fleste kommer på å være glad for å være født.

Jeg har et godt (les: ryddig, sivilisert, søndagsmiddaghyggelig) forhold til foreldrene mine i dag, men det har krevd meg noen års innsats. Det kan være hardt å tilgi noen som aldri innrømmer feil, og følgelig aldri beklager noe. Men det er met slitsomt å være sint.

[Blå]

på Niobe.

Det er utrolig hva folk kan og kunne finne på. Men jeg tror at holdningen til det å adoptere er noe annerledes nå. Jeg håper i hvert fall det. Vi har slektninger, på vår alder, som har adoptert. Og i vår foreldregenerasjon igjen er det tydelig at disse som har adoptert blir sett på som "snillere" enn oss andre som har vært så egoistiske å føde barn selv, når så mange barn i verden trenger et hjem. Men enten man føder selv eller adopterer så er det ønsket om å få et barn som er det sentrale, ikke om å være snill, tror jeg.