Skolejulegudstjeneste?

[Sir Limpalot]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Historie eller ikke, vi feirer Jesu fødsel i julen. Hva folk gjorde før i tiden blir lite relevant. Å kalle det historieforfalskning blir å dra det langt, all den tid jeg ikke kan se det er blitt hevdet at det alltid har vært Jesu fødsel nordmenn feiret på denne tiden av året? Alle vet jo at det har vært tradisjon med høytid på denne tiden før Norge ble kristnet, men hva folk har valgt å legge i den, det har forandret seg.

Ok, vi (som i min familie) er ikke innlemmet i ditt "vi"!
Å kalle det historieforfalskning er, etter mitt syn, helt korrekt, siden kristenfolket innlemmet julen i kristendommen fordi de ikke klarte å bli kvitt den, og således måtte la den jobbe for seg. (For å slippe å halshugge HELE befolkningen.)
Hvor mange av julens tradisjoner er EGENTLIG kristne, og ikke et resultat av at man innlemmet allerede eksisterende tradisjoner, lett omskrevet, i kristendommen for å lettere få den godtatt?
Og nei, ungene veit ikke, uten at noen forteller dem det, at det har vært tradisjon med høytid på denne tiden av året før Norge ble kristnet.

Når det gjelder å spille juleevangelitet kontra en historie om Tor og Odin: Det er en markant forskjell, nemlig at de ikke vokser opp med en masse mennesker rundt seg som trofast framholder at Tor og Odin (og resten av norrøn mytologis rollebesetning) faktisk finnes!
Norrøn mytologi fremstilles ikke som sannhet, det fremstilles som gammel overtro, noe all religion i virkeligheten er, FOR MEG!

Kan det være så farlig, da?
Det spørsmålet har blitt stilt ganske mange ganger i denne tråden, og for meg er svaret et definitivt ja.
Jeg blir intet mindre en forbannet over at det ses på som en selvfølge at mine barn skal utsettes for religiøs forkynnelse, uansett hvilken religion, og at det gjelder en religion flertallet av de religiøse i deres nærmiljø bekjenner seg til gjør det faktisk værre, ref. ovenstående sammenligning til norrøn mytologi.
Jeg synes ikke det er greit at noen, selv om det er midlertidig, gir mine barn bekymringer om at det finnes et helvete, langt mindre at pappa antagelig kommer til å brenne der til evig tid.
Jeg synes ikke det er greit at noen innbiller dem at alle homofile er syndere, spesielt ikke hvis det skulle vise seg at en av dem er homofil selv, eller hvis det gjør noe med synet deres på noen av våre venner.

Jeg respekterer andres tro, da jeg var aktiv ungdomspolitiker var min viktigste allierte i den eldre garde dypt dypt religiøs, og på tross av vår totale uenighet på det punktet, var jeg oppriktig glad i, og hadde dyp respekt for, Solveig, noe jeg veit var gjensidig.
Vi var nemlig enige på ett punkt: Hvilke verdier et menneske står for er mye viktigere enn grunnene den aktuelle personen oppgir for å stå for dem.
Da jeg var i militæret var jeg, til alles undring, den i troppen som hadde best forhold til leirens feltprest, på tross av at jeg også var den mest rabiate ateisten, samme grunn.

Jeg gir nemlig fullstendig blaffen i hva du tror, og hvilke tro du velger å forsøke å videreføre til dine barn.
Tror du treet i hagen min skapte verden? Helt i orden for meg!
Men jeg krever den samme respekten tilbake, og den føler jeg virkelig ikke jeg får når spørsmålet "Kan det være så farlig, da?" til stadighet dukker opp i denne tråden.

Hmmm, ny pers i langt svar på FP, men noen emner fyrer meg opp mer enn andre.
For å svare på trådstarters spørsmål, hvis noen fortsatt skulle være i tvil, så vil jeg ikke sende veslefrøkna i kirken før hun er gammel nok, og reflektert nok, til å ta det valget selv.
Da gjerne basert på noe annet enn hva alle andre skal.
Og nei, jeg skal ikke diktere hva hun skal tro, tror hun så tror hun, når den tiden kommer, men det ville vel overraske meg stort med to ateister som foreldre.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Sir Limpalot, her.

Ok, vi (som i min familie) er ikke innlemmet i ditt "vi"!
Å kalle det historieforfalskning er, etter mitt syn, helt korrekt, siden kristenfolket innlemmet julen i kristendommen fordi de ikke klarte å bli kvitt den, og således måtte la den jobbe for seg. (For å slippe å halshugge HELE befolkningen.)
Hvor mange av julens tradisjoner er EGENTLIG kristne, og ikke et resultat av at man innlemmet allerede eksisterende tradisjoner, lett omskrevet, i kristendommen for å lettere få den godtatt?
Og nei, ungene veit ikke, uten at noen forteller dem det, at det har vært tradisjon med høytid på denne tiden av året før Norge ble kristnet.

Når det gjelder å spille juleevangelitet kontra en historie om Tor og Odin: Det er en markant forskjell, nemlig at de ikke vokser opp med en masse mennesker rundt seg som trofast framholder at Tor og Odin (og resten av norrøn mytologis rollebesetning) faktisk finnes!
Norrøn mytologi fremstilles ikke som sannhet, det fremstilles som gammel overtro, noe all religion i virkeligheten er, FOR MEG!

Kan det være så farlig, da?
Det spørsmålet har blitt stilt ganske mange ganger i denne tråden, og for meg er svaret et definitivt ja.
Jeg blir intet mindre en forbannet over at det ses på som en selvfølge at mine barn skal utsettes for religiøs forkynnelse, uansett hvilken religion, og at det gjelder en religion flertallet av de religiøse i deres nærmiljø bekjenner seg til gjør det faktisk værre, ref. ovenstående sammenligning til norrøn mytologi.
Jeg synes ikke det er greit at noen, selv om det er midlertidig, gir mine barn bekymringer om at det finnes et helvete, langt mindre at pappa antagelig kommer til å brenne der til evig tid.
Jeg synes ikke det er greit at noen innbiller dem at alle homofile er syndere, spesielt ikke hvis det skulle vise seg at en av dem er homofil selv, eller hvis det gjør noe med synet deres på noen av våre venner.

Jeg respekterer andres tro, da jeg var aktiv ungdomspolitiker var min viktigste allierte i den eldre garde dypt dypt religiøs, og på tross av vår totale uenighet på det punktet, var jeg oppriktig glad i, og hadde dyp respekt for, Solveig, noe jeg veit var gjensidig.
Vi var nemlig enige på ett punkt: Hvilke verdier et menneske står for er mye viktigere enn grunnene den aktuelle personen oppgir for å stå for dem.
Da jeg var i militæret var jeg, til alles undring, den i troppen som hadde best forhold til leirens feltprest, på tross av at jeg også var den mest rabiate ateisten, samme grunn.

Jeg gir nemlig fullstendig blaffen i hva du tror, og hvilke tro du velger å forsøke å videreføre til dine barn.
Tror du treet i hagen min skapte verden? Helt i orden for meg!
Men jeg krever den samme respekten tilbake, og den føler jeg virkelig ikke jeg får når spørsmålet "Kan det være så farlig, da?" til stadighet dukker opp i denne tråden.

Hmmm, ny pers i langt svar på FP, men noen emner fyrer meg opp mer enn andre.
For å svare på trådstarters spørsmål, hvis noen fortsatt skulle være i tvil, så vil jeg ikke sende veslefrøkna i kirken før hun er gammel nok, og reflektert nok, til å ta det valget selv.
Da gjerne basert på noe annet enn hva alle andre skal.
Og nei, jeg skal ikke diktere hva hun skal tro, tror hun så tror hun, når den tiden kommer, men det ville vel overraske meg stort med to ateister som foreldre.

Nå spør jeg av nysgjerrighet, hva med kirkelige barnedåper, brylluper, konfirmasjoner og begravelser, synes du det er ok å ta med barnet ditt på sånt?

[Acsa]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Nå spør jeg av nysgjerrighet, hva med kirkelige barnedåper, brylluper, konfirmasjoner og begravelser, synes du det er ok å ta med barnet ditt på sånt?

Jeg vet det var Sir Limpalot du spurte, men ettersom jeg er enig i innholdet i hans innlegg, så svarer jeg like gjerne på denne jeg også. :lakenskrekk: Vi tar med ungene på disse markeringene av livsriter av respekt for venner og familie, men snakker med dem før og etter om hva de kan forvente, hva det presten sa betyr osv. Og det er viktig for meg at jeg vet om det så vi kan ha disse samtalene. Jeg har opplevd et bryllup hvor presten sa at kun de som er kristne kan oppleve ekte kjærlighet - også når det gjelder kjærlighet til en partner. Og jeg har opplevd begravelser med budskap som lett kan virke skremmende på et lite barn.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Jeg vet det var Sir Limpalot du spurte, men ettersom jeg er enig i innholdet i hans innlegg, så svarer jeg like gjerne på denne jeg også. :lakenskrekk: Vi tar med ungene på disse markeringene av livsriter av respekt for venner og familie, men snakker med dem før og etter om hva de kan forvente, hva det presten sa betyr osv. Og det er viktig for meg at jeg vet om det så vi kan ha disse samtalene. Jeg har opplevd et bryllup hvor presten sa at kun de som er kristne kan oppleve ekte kjærlighet - også når det gjelder kjærlighet til en partner. Og jeg har opplevd begravelser med budskap som lett kan virke skremmende på et lite barn.

På tross av at jeg ikke er ateist så gjør jeg det samme som deg. Jeg har reagert i kirka mange ganger, og da pleier jeg å si det til ungene. Jeg vil at de skal ta reflekterte valg, og jeg tror ikke det finnes enkle forklaringer som kan forklare alt, og særlig ikke at det er noen som eier sannheten mer enn andre (f.eks. presten, imamen etc.)

[Acsa]

Opprinnelig lagt inn av Sir Limpalot, her.

Men jeg krever den samme respekten tilbake, og den føler jeg virkelig ikke jeg får når spørsmålet "Kan det være så farlig, da?" til stadighet dukker opp i denne tråden.

Jeg henger meg litt opp i denne, jeg. For jeg opplever med ujevne mellomrom at mitt ateistiske, human-etiske livssyn ses på av ellers liberale og reflekterte kristne kun som et fravær av tro. Som om det bare var et tomt hull der, som det ikke er så "farlig" om man putter litt kirkegang opp i. Dersom jeg var muslim eller buddhist tviler jeg på at jeg ville møtt denne holdningen såpass ofte.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg mente "vi", som "vi, i vår familie". Så du kan helt sikkert roe deg ned flere hakk. Mine foreldre er forresten ateister.

Jeg tror grunnen til at Sir Limnpalot tror du snakker om en slags norsk enhet med ditt "vi" er fordi det skjer ganske ofte. Jeg vet jo at du er personlig kristen og en aktiv kirkegjenger, men veldig mange sier "vi" og mener alle av norsk hærkomst. Når man føler at kristendommen er like fjern som åsatru, så hjelper det lite at det er en del av kulturarven. Det er åsatrua også.

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Jeg henger meg litt opp i denne, jeg. For jeg opplever med ujevne mellomrom at mitt ateistiske, human-etiske livssyn ses på av ellers liberale og reflekterte kristne kun som et fravær av tro. Som om det bare var et tomt hull der, som det ikke er så "farlig" om man putter litt kirkegang opp i. Dersom jeg var muslim eller buddhist tviler jeg på at jeg ville møtt denne holdningen såpass ofte.

Sånn føler jeg det ofte også.