Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[kie]

Jeg grubler litt over denne løsningen og hvordan det vil virke i forhold til noen problemstillinger, altså. Det er mulig at jeg går glipp av noe, siden det her i heimen er mannen som fyker rundt og mutrer at det "ser ikke ut her!" mens jeg ser opp fra boka og ikke skjønner noen ting ("det ser da helt greit ut her?").

For eksempel:
Problem: Mannen stiller for lite opp for barna.
Løsning: Kvinnen skal stille mindre opp for barna.

Er det bare meg som tenker at to negativer ikke alltid blir et positiv. I alle fall ikke for barna?

Hva med i arbeidslivet?
Problem: En sykehusavdeling har for dårlige hygienerutiner og gjør generelt sett en slett jobb med pasientene, slik at andre andre avdelinger får økt pågang pga. komplikasjoner.
Løsning: De andre avdelingene på sykehuset må kutte i antall håndvask og slurve litt mer med pasientbehandlingen. For da blir det nemlig likt og likt er viktigst.

Det jeg vil frem til er at det at en part gjør en elendig jobb løses vel ikke nødvendigvis av at den andre gjør en like dårlig jobb? For likhetens skyld, ja. Men kvaliteten på jobben blir vel ikke nødvendigvis alltid god nok?

En annen ting: Man snakker om kontrollbehov og slikt, men samtidig så synes jeg mange av "løsningene" går på at kvinnen nettopp skal kontrollere mannen sin til å gjøre noe annerledes. Er det ikke et poeng at man tross alt ikke kan kontrollere andre enn seg selv? Og er det så ufattelig at det for mange mødre (og fedre) er uaktuelt å la partnerens svikt gå ut over barna? Mister man retten til å si at man blir sliten da? Hvis man ikke lykkes i å enten kontrollere mannen til å endre atferd eller bygge en tidsmaskin så man fikk valgt annerledes?

Løsningen på menn som er for lite på banen må da være å få de mennene mer på banen. Ikke at begge foreldrene skal gå og sette seg på benken sammen så det blir likt?