Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[Mrs. S]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Det jeg nok likevel lurer på om har blitt mer stressende, er jobbene til folk flest. Det gikk da litt langsommere tidligere (landhandel kontra supermarked) - og det var ikke så mye effektivisering og måling og veiing på så mange arbeidsplasser som det er nå? En lærers hverdag (som jeg har mest kjennskap til) inneholdt kun en brøkdel av dagens arbeidsoppgaver. Sånn tror jeg det er i mange andre yrker også.

Jeg tør nesten ikke si hvor gammel jeg er, men jeg fikk barn godt opp i 30 årene og har altså jobbet i 20 år. Det var helt noe annet for 20 år siden. For det første, så var det flere ansatte og hvis noen ble syk, så ringte en etter vikarer. I dag fordeles oppgavene på de som er til stede. Og alle møtene og rapporteringen som er pålagt ledelsen! De skal redegjøre for hver detalj og hvorfor produktiviteten var 52 istedenfor 54 i går, hver eneste dag blir veiet og målt. Detaljer istedenfor helhet. Jeg lurer på hvordan samfunnet har blitt sånn, og hvor går alle rapportene? Jeg føler meg ofte syk av "kontinuerlig forbedring". Omorganisering, omstilling, ny sjef, trivselundersøkelser, effektivisering, ny omstilling, ny sjef, medarbeiderundersøkelse, effektivisering, omstilling.... Hele året, hvert år. Ny leder hvert år etter en omorganisering.

Skammer meg over å si det, men ofte angrer jeg på at jeg fikk barn. Eller at jeg fikk barn sent, men 20-åringer som blir mamma blir også utbrent? Det er ikke tvil om at jobben min har blitt utrolig mer stressende psykisk i løpet av 10 år, som var da vi startet på å få barn (Eldstemann er 8 år). Man kan ikke forutse den utviklingen, hadde man kunnet det så...