Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[Pebbles]

Jeg må nok skjerpe meg litt, for jeg blir ofte påvirket i negativ grad av å lese her på FP. Jeg er ikke opptatt av å være best på alle områder i utgangspunktet - men etter å ha forlest meg litt på FP, hvor mange ar ganske tydelige på hva som bør være et minstekrav av innsats på ulike områder, så føler jeg meg ofte ikke god nok. For sløv. For laidback.

Jeg prøver å fortelle meg selv at det sikkert ikke er den samme personen som er griseflink til å kildesortere som også lager all maten fra bunnen og har et strøkent hjem og deltar som frivillig i alle barnas fritidsaktiviteter og får med seg alt av nyere litteratur samt holder seg faglig oppdatert og rekker over det meste av kulturtilbud samt trener mye og sklir inn i størrelse 36 for noe annet hadde tatt seg ut, liksom...

Men så får jeg vondt i magen av all bastantheten i innlegg her inne - for hvordan kan jeg egentlig leve med meg selv når jeg ikke kildesorterer grundig nok og gir gutta pølse i lompe til middag to dager på rad?

Jeg vet at problemet er mitt. Jeg lar meg stresse av all flinkheten jeg leser om. Og ser rundt meg. Jeg vil egentlig være fornøyd med det jeg har å by på.

Jeg priser meg daglig lykkelig over å leve i en tid med så stor grad av likestilling. Å oppleve frihet i livet er avgjørende for livslykke.

Det jeg nok likevel lurer på om har blitt mer stressende, er jobbene til folk flest. Det gikk da litt langsommere tidligere (landhandel kontra supermarked) - og det var ikke så mye effektivisering og måling og veiing på så mange arbeidsplasser som det er nå? En lærers hverdag (som jeg har mest kjennskap til) inneholdt kun en brøkdel av dagens arbeidsoppgaver. Sånn tror jeg det er i mange andre yrker også.