Gift deg eller skriv samboeravtale

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

men prinsippet om at retten bør vurdere alle aspekter ved en sak retten selv har sagt ja til å vurdere. Hvorvidt det bør vurderes strengt eller ikke, har jeg ikke sagt noe om men jeg kan jo gjøre det nå: Selvfølgelig vil det og skal det være strengere krav når man ikke har et skriftlig dokument som en samboeravtale. Man må jo faktisk klare å overbevise retten om at det man sier er riktig. Retten skal slett ikke bare omfordele to individers formue uten videre.

Nei nettopp, og der tror jeg vi alle er enige. Retten skal vurdere alle aspekter i en sak når den er oppe. Men i retten jobber man ikke på skjønn, det hele er basert på et lovverk som skal følges. Det har ikke noe med å være mere eller mindre streng å gjøre, eller mer eller mindre snill for den sakens skyld.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Enten får de uten avtale avvises ved døren til rettsapparatet fordi man ikke kan fremlegge noen avtale, eller så får retten vurdere hva begge parter anfører og søker å sannsynliggjøre. Og jeg personlig mener at det i noen tilfeller kan være riktig å ta hensyn til ikke-økonomisk bidrag til formueøkning og at man derfor får bistand av rettsapparatet.

Og her er det jeg ramler av. De to eksemplene fra VG viser jo at det er NETTOPP det de gjør (altså vurderer begge parter)? Hva mener du?

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Ja det er et valg. For begge parter. Man kan jo snu litt på det, da. At den som skulle være forsørgeren "kan takke seg selv" for at h*n ikke nektet da valget ble tatt og måten ting ble praktisert på i x antall år er å se på som et samtykke til denne delingen?

Nei. Fordi det finnes lover og regler som regulerer disse og så lenge den som forsørger og den som forsørges i et samboerforhold (og til en viss grad i et ekteskap) ikke har andre gyldige avtaler seg imellom er det og må det være gjeldende lover og regler som gjelder.

I det ene eksemplet fra VG blir det for eksempel påpekt fra dommer at jo, HADDE hun krevd erstatning fra han da de gikk fra hverandre, så hadde hun hatt krav på det ifølge gjeldende lover og regler. Istedet sa hun seg enig i å motta en sum penger som var mindre enn dette. _SIDEN_ disse to summene var bortimot tilsvarende (det hun kunne ha fått iflg loverket og det hun faktisk fikk ift avtalen dem imellom) så ikke retten noe poeng i å endre på en avtale mellom to parter (fordi, som de påpeker, en slik avtale står sterkt og i dette tilfellet ville det ikke gjort store forskjellen). Hadde den økonomiske forskjellen vært større mellom utfallet i retten og avtalen dem i mellom kunne retten valgt at den skulle vært tilsidesagt. Står det.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

I noen tilfeller er det en del av å ta ansvar for at man har valgt å få barn også å nedprioritere og tilpasse seg. Kanskje blir det spesielt nødvendig når den andre forelderen velger karriere som gjør det nødvendig at partneren dekker opp for det som skulle vært hans/hennes del av ansvaret på hjemmebane. Produserer man barn for så å droppe ut av all oppfølging bør kanskje også den som sørget for at barna dine hadde det greit allikevel tilgodeses ved et brudd. Ansvar gjelder ikke bare pensjonspoeng og formue.

Er man gift er dette dels dekket opp gjennom gjensidig forsørgelsesplikt. Ikke når man er samboer.
Sånn sett er det jo nettopp det man gjør ved å gifte seg - man trer inn i en _avtale_ mellom to parter om hva som skjer når et evt. brudd kommer. Fordi det allerede finnes et sett regler som regulerer hva som skjer da.
Når man _velger_ å forbli samboer, velger man bort de reglene som regulerer ekteskapsbrudd. Da må man enten velge å forholde seg til reglene som finnes (og det finnes ingen spesielle regler for samboerskap. Så da blir det de samme reglene som gjelder som om du og ei venninne hadde bodd sammen, eller som om du gjorde en jobb for en mann nedi gata og kom i ettertid og krevde del i huset hans som vederlag fordi du trodde du skulle få betalt. Jeg sier ikke at du ikke har krav på noe - jeg sier at det er de samme reglene som gjelder), eller man må "lage sine egne regler" = en avtale seg imellom.

Og for å understreke: fra den ene dommen i HI igjen, dommeren skriver

Forståelsen av ekteskapsloven § 73 må ses i lys av formuesordningen mellom ektefeller for øvrig, herunder hovedregelen om likedeling av felleseiemidler. Men den ekteskapsrettslige løsningen kan, etter mitt syn, ikke generelt overføres til vederlagskrav på ulovfestet grunnlag ved opphør av samboerskap. Både opphavet og rammen for slike krav ligger i at den ene samboeren skal kompenseres for å ha tilført den andre en økonomisk fordel, i form av berikelse eller besparelse. Restitusjonskravet kan da ikke overstige det som er tilført den ene samboeren fra den andre.

Og - bare sånn at alle får det med seg - dette står i ekteskapsloven. Men gjelder IKKE for samboere, understreket av dommene i HR. En grundig analyse av hvorfor kan leses i domsteksten:
§ 73. Vederlag til en ektefelle som har medvirket til å øke den andre ektefellens midler som er særeie.
Har en ektefelle gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad medvirket til å øke midler som er den andre ektefelles særeie, kan han eller hun tilkjennes vederlag fra den andre ektefellen.


Ved et brudd er det barnebidrag som gjør at "den dropper ut av oppfølging" evt får en liten, ørliten økonomisk smekk for å ikke delta i foreldreansvar ift kontakt med barnet. Vi kan ikke ha et regelverk som forutsetter at man, ved skjønn, skal kunne gå inn i forholdet to mennesker imellom og vurdere hvor mye man har bidratt til på hjemmebane i oppfølgingen av barna, for at den andre forelderen skal få en økonomisk avkastning på det altså. Det vil mildt sagt være (minst) to oppfatninger av hvordan oppfølgingen har vært underveis, og (minst) to oppfatninger av hva man skal kunne forvente. Og oppfølging av barn har _egentlig_ null og niks med penger å gjøre, sånn egentlig- det har med foreldreansvar å gjøre. Det må være helt klare lover og regler for slikt.


Jeg tenker at "når den andre forelderen velger karriere" så er det faktisk ens eget valg at man sier "ja, joda, ok jeg tilrettelegger for det" også. "Ja, jo, jeg blir i dette parforholdet selv om det ikke gir meg noe økonomisk sikkerhetsnett for framtiden" er et valg. Faktisk. Akkurat som det å si at "vet du hva, det er faktisk ikke greit" også er et valg. Som man selv må ta ansvar for.
Om man nå er gift og har et regelverk som gir veien videre om man går fra hverandre, om man er samboer med avtale, eller om man er samboer uten avtale.