Superlæreren?

[kie]

Min erfaring er at det kan være store variasjoner i elevsynet hos lærere. Og som mor til barn med spesielle behov har jeg i tillegg til engasjerte lærere også møtt på flere som virker å ha en motvilje når det kommer til å forholde seg til skolens plikter hva elever med behov utover basic angår. Denne motviljen gir seg til kjenne ved at råd fra f.eks. PPT blir møtt med veldig negative holdninger a la "Jeg er lærer - ikke terapeut!" og lignende.

Jeg tror ikke det er fordi disse er noen drittsekker eller noe sånt. Men jeg tror en del blir ganske overveldet av hvor omfattende dagens lærerrolle forventes å være og stadig kritikk på individnivå når noe ikke funker. Slik jeg, som mor, oppfatter disse er at de rett og slett har er såpass forstrukket at de ser ut til å ha gått litt i vranglås. Når man år ut og år inn skal utføre en nærmest umulig oppgave (intensjoner og ressurser henger ikke ihop) vil jo også folk takle det forskjellig.

Det er vi, som samfunn, som strekker disse lærerne. Og som mor synes jeg det er ganske kjipt noen ganger å i møte med folk jeg vet drives rovdrift på, gjøre min jobb for å presse på og ivareta akkurat mitt barns rettigheter. Det er ikke noe morsomt å være "den vanskelige moren" når det er så tydelig at lærerne er ganske skvist mellom ørten forskjellige oppgaver og enorme forventninger fra alle hold. Problemet er jo at man gjerne ikke møter på politikerne, skoleledelsen eller sågar PPT i disse møtene. Lærerne stiller alltid. De blir ofte den eneste representanten for et system som ikke fungerer og den eneste vi kan forholde oss til der og da.

Når jeg tenker etter så er det neimenn ikke rart frustrasjonen og pekefingrene fyker frem og tilbake over bordet noen ganger når ansvaret skal fordeles og de som egentlig er ansvarlige glimrer med sitt fravær. Og det synes jeg er litt sårt, for vi hadde jo egentlig trengt hverandre mer som allierte. Vi vil jo i bunn og grunn det samme.

Men altså: Med et system som forstrekker lærere er det nok ikke så uvanlig at mindre heldige fremgangsmåter og mindre bra innstillinger til elever og foreldre får blomstre. Når krybben er tom bites hestene og alt det der.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Min erfaring er at det kan være store variasjoner i elevsynet hos lærere. Og som mor til barn med spesielle behov har jeg i tillegg til engasjerte lærere også møtt på flere som virker å ha en motvilje når det kommer til å forholde seg til skolens plikter hva elever med behov utover basic angår. Denne motviljen gir seg til kjenne ved at råd fra f.eks. PPT blir møtt med veldig negative holdninger a la "Jeg er lærer - ikke terapeut!" og lignende.

Jeg tror ikke det er fordi disse er noen drittsekker eller noe sånt. Men jeg tror en del blir ganske overveldet av hvor omfattende dagens lærerrolle forventes å være og stadig kritikk på individnivå når noe ikke funker. Slik jeg, som mor, oppfatter disse er at de rett og slett har er såpass forstrukket at de ser ut til å ha gått litt i vranglås. Når man år ut og år inn skal utføre en nærmest umulig oppgave (intensjoner og ressurser henger ikke ihop) vil jo også folk takle det forskjellig.

Det er vi, som samfunn, som strekker disse lærerne. Og som mor synes jeg det er ganske kjipt noen ganger å i møte med folk jeg vet drives rovdrift på, gjøre min jobb for å presse på og ivareta akkurat mitt barns rettigheter. Det er ikke noe morsomt å være "den vanskelige moren" når det er så tydelig at lærerne er ganske skvist mellom ørten forskjellige oppgaver og enorme forventninger fra alle hold. Problemet er jo at man gjerne ikke møter på politikerne, skoleledelsen eller sågar PPT i disse møtene. Lærerne stiller alltid. De blir ofte den eneste representanten for et system som ikke fungerer og den eneste vi kan forholde oss til der og da.

Når jeg tenker etter så er det neimenn ikke rart frustrasjonen og pekefingrene fyker frem og tilbake over bordet noen ganger når ansvaret skal fordeles og de som egentlig er ansvarlige glimrer med sitt fravær. Og det synes jeg er litt sårt, for vi hadde jo egentlig trengt hverandre mer som allierte. Vi vil jo i bunn og grunn det samme.

Men altså: Med et system som forstrekker lærere er det nok ikke så uvanlig at mindre heldige fremgangsmåter og mindre bra innstillinger til elever og foreldre får blomstre. Når krybben er tom bites hestene og alt det der.

Takk!

Jeg er selv i en situasjon hvor jeg er sykemeldt med en alvorlig utbrenthet. Kroppen hylte stopp for et år siden etter mange år med stort engasjement og mange arbeidstimer i tillegg til tre svangerskap og en del annet "grums" i familien (blant annet kreftsyk mor). Jeg ble skikkelig syk - sov 2 timer om natta, kastet opp, hadde fryktelige magesmerter, osv.

Jeg vet at jeg må sette grenser for meg selv når jeg kommer tilbake i jobb. Men det er som du sier ikke lett å være den som er "vanskelig" lærer og som ikke kan strekke seg litt utover det jeg egentlig har tid til. Men jeg må. For dette marerittet vil jeg ikke oppleve en gang til.

[rine]

Kie: Enig i alt det du skriver- jeg tenker også at det er slik det henger sammen. Lærere er jo ikke terapeuter, psykologer eller sykepleiere, men blir noen ganger tillagt oppgaver som om de skulle være det. (Tjora har ikke disse oppgavene i Blanke ark, han får lov til å være bare pedagog- sånn for å ikke spore helt av her...) Jeg har også mumlet noe a la "jeg er lærer, ikke terapeut," forskjellen er vel bare at jeg gjør det blant kolleger, eller hjemme hos mannen, ikke ute blant foreldre og foresatte. Viktig å være profesjonell, synes jeg, selv om det slett ikke er alltid jeg blindt følger psykolger/foresattes intstrukser, i alle fall ikke der jeg ser at egne opplegg fungerer like bra, og er mindre tidkrevende.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kie: Enig i alt det du skriver- jeg tenker også at det er slik det henger sammen. Lærere er jo ikke terapeuter, psykologer eller sykepleiere, men blir noen ganger tillagt oppgaver som om de skulle være det. (Tjora har ikke disse oppgavene i Blanke ark, han får lov til å være bare pedagog- sånn for å ikke spore helt av her...) Jeg har også mumlet noe a la "jeg er lærer, ikke terapeut," forskjellen er vel bare at jeg gjør det blant kolleger, eller hjemme hos mannen, ikke ute blant foreldre og foresatte. Viktig å være profesjonell, synes jeg, selv om det slett ikke er alltid jeg blindt følger psykolger/foresattes intstrukser, i alle fall ikke der jeg ser at egne opplegg fungerer like bra, og er mindre tidkrevende.

Men for å være en god pedagog for noen som ikke er skrudd sammen helt A4, må man kunne en del om utviklingsforstyrrelser og kunne reflektere ut fra dette når rare situasjoner oppstår. Jeg blir gang på gang overrasket over hvor lite endel lærere kan om slikt, i hvertfall når det kommer til praktisk anvendelse.

At lærere er strukket langt og lengre enn langt og prøver desperat å sette grenser for seg selv har jeg full forståelse for. Dvs jeg godtar ikke nødvendigvis at det får konsekvenser jeg ikke liker for mine unger, men jeg er i hvertfall forståelsesfull overfor den læreren det gjelder og prøver å spille på lag.

[Matilda]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men for å være en god pedagog for noen som ikke er skrudd sammen helt A4, må man kunne en del om utviklingsforstyrrelser og kunne reflektere ut fra dette når rare situasjoner oppstår. Jeg blir gang på gang overrasket over hvor lite endel lærere kan om slikt, i hvertfall når det kommer til praktisk anvendelse.

Det er dessverre mye opptil den enkelte lærer å sette seg inn i sånt, i alle fall for oss som jobber i vgs. Vi etterlyste forelesninger om de vanligste utfordringene man møter på da vi tok PPU. Lese- og skrivevansker og ADHD, for eksempel. Det lærer man ingenting om. Det er nemlig spes.ped., fikk vi vite. Jeg tror samtlige studenter i kullet mitt gjerne skulle ha byttet ut et par av de tre forelesningene om PISA-undersøkelser med noe litt mer matnyttig. For man er garantert å treffe på elever som har slike utfordringer, og det er høyst sannsynlig at de ikke har fått den hjelpa de burde ha hatt, og dermed henger etter.

Lærerutdanninga må bli bedre, rett og slett. Og det må settes inn ressurser tidligere. Når elevene kommer til oss, har en god del gitt opp. Det går an å snu det, alle kan forbedre seg - det må jeg tro på og jobbe for, ellers kan jeg ikke være lærer. Men det er tungt å hjelpe elever uten snev av motivasjon, som ikke har kjent mestringsfølelse på aldri så lenge, når man samtidig skal ha tid til alle de andre, tilpasse alle nivåer, følge læreplanen og dokumentere alt man gjør. Og jeg opplever det som utfordrende når jeg som engelsklærer får elever som har kunnskaper tilsvarende andreklassenivå. Andre klasse i grunnskolen, altså. Jeg har ikke undervisningskompetanse til å undervise på det nivået, en gang, det er en ganske annen måte å jobbe på. Allikevel er det ingen selvfølge at eleven får støttetimer.

Ellers kunne jeg godt ha gått på kurs med Tjora, jeg. Jeg har allerede rappet noen ideer fra forrige runde av Blanke ark, jeg kunne sikkert lært noe mer. (Enda jeg ikke synes han imponerte så veldig med kommunikasjon i den siste episoden jeg så. ) Jeg synes også det er litt frustrerende at han framstilles som "superlærer", for jeg tror det er mange som ikke kobler at ressursmangel kan ha noe å si. Det blir alltid snakk om dårlige lærere etter sånne program. De finnes, helt klart, det er noen på alle skoler; men elever faller ikke av lasset bare på grunn av dårlige lærere som ikke klarer å kommunisere med dem.

[Syrinx]

Kjære lærerkritiker

(Neida, ikke min blogg.)

[007]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det finnes ingen skolesykepeleier som kan ta seg av medisinering.

Joda. (Og jeg kan gi både kortison og adrenalin etter ordinasjon fra lege.)

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Syrinx, her.

Kjære lærerkritiker

(Neida, ikke min blogg.)

Det synes jeg var et fint innlegg.

Jeg opplever mange, mange engasjerte lærere på daglig basis, og jeg tviler sterkt på at "mange" ikke kommuniserer godt med elevene. Jeg er heller ikke så sikker på at man kun basert på egen skolegang og møte med egne barns kontaktlærere kan uttale seg bastant om lærere på generell basis. Man kan si at jeg vet det finnes lærere som ikke fungerer godt - men derfra til å ta ord som "mange" i sin munn?

Jeg synes det er viktig å ha overblikk nok til å vite at det er bagrenset hva man virkelig kan vite om andre yrkesgrupper. Jeg krymper meg alltid litt når folk snakker om "de på toppen" som om de skulle sitte på rumpa hele dagen og knapt nok gjøre et arbeidsslag hele dagen på kontorene sine - fordi det er sånn det ser ut utenfra med et begrenset perspektiv. Det blir noe veldig enkelt over det. Jeg har møtt både arrogante og udufelige leger, men jeg er veldig klar over at jeg har møtt veldig få leger totalt, og av de legene jeg har møtt, har jeg bare sett en liten bit av dem, kanskje bare noen minutter, i aksjon. Så hva vet vel jeg om leger generelt?

Det betyr ikke at man ikke kan ha meninger om yrker, organsisasjoner og annet man ikke har opplevd på egen kropp på bred basis. Men for å være klok i diskusjoner og for å være konstruktiv, er det viktig å vite at det a) er forskjell på da og nå (jfr egen skolegang) og b) det er ikke hensiktsmessig å sette likhetstegn mellom egne barns kontaktlærer og hele lærerstanden.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kie: Enig i alt det du skriver- jeg tenker også at det er slik det henger sammen. Lærere er jo ikke terapeuter, psykologer eller sykepleiere, men blir noen ganger tillagt oppgaver som om de skulle være det. (Tjora har ikke disse oppgavene i Blanke ark, han får lov til å være bare pedagog- sånn for å ikke spore helt av her...) Jeg har også mumlet noe a la "jeg er lærer, ikke terapeut," forskjellen er vel bare at jeg gjør det blant kolleger, eller hjemme hos mannen, ikke ute blant foreldre og foresatte. Viktig å være profesjonell, synes jeg, selv om det slett ikke er alltid jeg blindt følger psykolger/foresattes intstrukser, i alle fall ikke der jeg ser at egne opplegg fungerer like bra, og er mindre tidkrevende.

Råd fra eksterne har ofte preg av at enkelte tror at akkurat den ene eleven er den eneste eleven læreren har, da får man mange råd som rett og slett ikke lar seg gjennomføre og som man må tilføre en stor dose skole-realisme. Å fotfølge en diabetiker hele dagen funker ikke for en kontaktlærer i ungdomsskolen, å være alene og undervise en aggressiv og voldelig autist, som ikke psykologene engang tør snakke med, går heller ikke, selv om ekspertene sitter helt alvorlige og forlanger det. Forståelsen av hvordan skolehverdagen fortoner seg, synes av og til å være nokså fraværende, jeg kan godt forstå at lærere mumler at de ikke er terapeuter.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Råd fra eksterne har ofte preg av at enkelte tror at akkurat den ene eleven er den eneste eleven læreren har, da får man mange råd som rett og slett ikke lar seg gjennomføre og som man må tilføre en stor dose skole-realisme. Å fotfølge en diabetiker hele dagen funker ikke for en kontaktlærer i ungdomsskolen, å være alene og undervise en aggressiv og voldelig autist, som ikke psykologene engang tør snakke med, går heller ikke, selv om ekspertene sitter helt alvorlige og forlanger det. Forståelsen av hvordan skolehverdagen fortoner seg, synes av og til å være nokså fraværende, jeg kan godt forstå at lærere mumler at de ikke er terapeuter.

I tilfellet jeg snakket om handlet det ikke om det. Det var allerede tildelt og tilrettelagt for en-til-en-undervisning en viss tid per uke og forslaget fra BUP var at læreren skulle stoppe opp noen ganger underveis og stille spørsmål av typen "Hva oppfattet du at jeg sa nå?" for å forsikre seg om at eleven hang med og for å unngå at en elev med lang erfaring med at undervisningen gikk rett over hodet på ham, falt av lasset. For meg blir en sånn brysk avvisning av konkrete og arbeidsbesparende råd litt provoserende og det får meg til å tenke at læreren har gått i vranglås, når det ikke er en viss siling i forhold til hva man avfeier. Sånn bare for å avklare hva jeg mente.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

I tilfellet jeg snakket om handlet det ikke om det. Det var allerede tildelt og tilrettelagt for en-til-en-undervisning en viss tid per uke og forslaget fra BUP var at læreren skulle stoppe opp noen ganger underveis og stille spørsmål av typen "Hva oppfattet du at jeg sa nå?" for å forsikre seg om at eleven hang med og for å unngå at en elev med lang erfaring med at undervisningen gikk rett over hodet på ham, falt av lasset. For meg blir en sånn brysk avvisning av konkrete og arbeidsbesparende råd litt provoserende og det får meg til å tenke at læreren har gått i vranglås, når det ikke er en viss siling i forhold til hva man avfeier. Sånn bare for å avklare hva jeg mente.

Ja, dette er jo råd som en lærer bør følge, selvsagt. I 8.klasse spør jeg om dette hvert 5. minutt, selv om jeg er klar over at spørsmål til klassen ikke alltid oppfattes av den enkelte elev som noe som har med henne å gjøre.