Mobbing blant voksne

[Kitty Bastard]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Eplet: Det der var vond lesning. Og det som nesten er eklest sånn i ettertid (bortsett fra at du ble plaget) er at det ikke var mulig for foreldrene dine å forstå hva som foregikk. Det gikk kaldt nedover ryggen min, hva om noen av de negative tilbakemeldingene man får på egne barn er en del av noe sånt? Jeg er så godt som sikker på at det ikke er det hos oss, men likevel.

Barn vil beskytte foreldrene sine. Du aner ikke hvor dyktige barn er til sånt, hvor langt de er villige til å gå for å skjule slikt for foreldrene sine. Det er en grunn til at mange barn har blitt mobbet, blitt begått overgrep mot, hatt det generelt jævlig og det står to helt normale, fine foreldre igjen og ikke aner hvordan det kan ha foregått rett under nesene deres.

Selvsagt skulle de ha oppdaget, de skulle ha forstått, de skulle ha visst. Men det er ikke så enkelt.

Jupp, såre tær. Når jeg forteller min historie så er det alltid foreldrene mine, to helt normale foreldre, som får aller mest pes, og det plager meg. Det er en håpløs arroganse i det. De aller fleste barn som blir utsatt for overgrep av ymse slag (og jeg anser mobbing av barn som et overgrep) er helt normale barn. Foreldrene deres er helt normale foreldre. Vedkommende som begår overgrepene er noen foreldrene stoler på.

[Minty]

Opprinnelig lagt inn av Kitty Bastard, her.

Jupp, såre tær. Når jeg forteller min historie så er det alltid foreldrene mine, to helt normale foreldre, som får aller mest pes, og det plager meg. Det er en håpløs arroganse i det. De aller fleste barn som blir utsatt for overgrep av ymse slag (og jeg anser mobbing av barn som et overgrep) er helt normale barn. Foreldrene deres er helt normale foreldre. Vedkommende som begår overgrepene er noen foreldrene stoler på.

Godt skrevet! Jeg var blitt "godt voksen" før foreldrene mine fikk vite hva som egentlig foregikk på skolen alle de gangene jeg sa nei på spørsmål om noe hadde skjedd. Det gikk sterkt innpå dem, særlig pappa, for han hadde mistanke men jeg sa jo nei og skolen hadde sagt nei da han tok det opp, til tross for at de visste meget godt. Mange barn er nok redd for å varsle ifra fordi de frykter konsekvensene.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg synes dette er veldig tankevekkende, spesielt etter "jeg liker deg ikke"-meldingen jeg fikk servert her om dagen. Jeg føler meg ikke mobbet, altså, men jeg følte meg litt avkledd fordi jeg ikke kjenner vedkommende og vedkommende kjenner ikke meg. Men sårt var det, i flere dager etterpå, og jeg prøvde å sette ord på hvorfor det er sårt at en total fremmed sier noe sånt.

Siden du trekker frem noe jeg sa til deg, så kan jeg underskrive på at du og jeg har ulike virkelighetsoppfatninger i allefall. Du mente at du oppførste deg helt greit og skjønte ikke min reaksjon, og jeg mener at min reaksjon var innenfor grensene. Min kommentar til deg kom etter at du blant annet hadde glefset "freak!" til meg, og etterpå ble du helt sjokkert over at dette faktisk er en av tingene som da gjør deg vanskelig (for meg) å like. Du sa selv at du ofte angrer på ting du har sagt, men jeg kan ikke huske å noensinne ha sett deg be om unnskyldning, eller moderere deg.

Jeg har ingen ambisjoner om at alle trenger å like meg, og hadde nok ikke blitt spesielt lei meg om noen jeg hadde slengt med leppa til repliserte at de ikke likte meg særlig godt. Og selvsagt snakker jeg da om personen du er på nett. Det er den eneste jeg kjenner.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Siden du trekker frem noe jeg sa til deg, så kan jeg underskrive på at du og jeg har ulike virkelighetsoppfatninger i allefall. Du mente at du oppførste deg helt greit og skjønte ikke min reaksjon, og jeg mener at min reaksjon var innenfor grensene. Min kommentar til deg kom etter at du blant annet hadde glefset "freak!" til meg, og etterpå ble du helt sjokkert over at dette faktisk er en av tingene som da gjør deg vanskelig (for meg) å like. Du sa selv at du ofte angrer på ting du har sagt, men jeg kan ikke huske å noensinne ha sett deg be om unnskyldning, eller moderere deg.

Det er klart vi har forskjellig virkelighetsoppfatning. Jeg har moderert meg mange ganger, jeg har også sagt unnskyld, og jeg har ikke noen problem med å si unnskyld for å kalle deg "last word freak" heller, jeg trodde ikke at det lå noen alvorlig bak det i det hele tatt, eller at det var et skjellsord, så det var ikke meningen at du skulle bli lei deg av det. Så beklager den. Meningen var å snu det litt, lette på stemningen om du vil, men det slo helt feil.

[Sure Eplet]

Opprinnelig lagt inn av Minty, her.

Godt skrevet! Jeg var blitt "godt voksen" før foreldrene mine fikk vite hva som egentlig foregikk på skolen alle de gangene jeg sa nei på spørsmål om noe hadde skjedd. Det gikk sterkt innpå dem, særlig pappa, for han hadde mistanke men jeg sa jo nei og skolen hadde sagt nei da han tok det opp, til tross for at de visste meget godt. Mange barn er nok redd for å varsle ifra fordi de frykter konsekvensene.

Jeg tror de fleste (barn og voksne) sliter med å fortelle om mobbing på grunn av skam: det å fortelle blir det samme som å åpne for at den man forteller det til skal se hvor veik, slem og dum man er. Man vil at foreldre (eller ledere eller hvem-som-helst) skal syns man er stor og sterk og flink, ikke veik og slem og dum.

I tillegg kommer frykt for konsekvenser, represalier, for ikke å bli trodd, for misforståelser ...

Folk som blir mobbet blir ekstremt flinke til å dekke over for mobberene. Akkurat som ved andre overgrep beskytter offeret overgriperen det er fort gjort å tro at man beskytter seg selv, men i virkeligheten er det overgrep som blir feid under teppet og overgriperen går plettfri videre til nye overgrep. (Det er en ganske finurlig mekanisme egentlig, det sikrer jo at vi har overgripere av mange slag rundt oss til enhver tid. Jeg sier ikke at de er i flertall altså, for flertallet av oss er IKKE overgripere eller mobbere, men de som er der får ofte gå i fred veldig lenge)