Mobbing blant voksne

[Sure Eplet]

Det er mange måter å mobbe på, og ikke alle er like lette å se. Og det man ser er ikke alltid hele sannheten en dame jeg kjenner ble lagt an på av lederen sin. Først i skjul - et klaps her, et stryk der, en klem nå og da. Gradvis, gradvis, gradvis - over flere år - ble det verre. Hun avviste, men led av god oppdragelse. Det tok lang tid før hun virkelig begynte å steile, og da hadde de andre på arbeidsplassen forlengst sett hva som skjedde. Trodde de i alle fall - det de så var en ansatt som hadde lagt seg på rygg for sjefen sin, og som etter hvert begynte å få kalde føtter fordi hun plutselig hadde kommet i et fast forhold på privaten. Da hadde damen det er snakk om tatt problemet et hakk høyere opp, men der hadde de jo også fått med seg dette. Blir hun trodd? De mente at hun overdrev. Blir sjefen trodd? Vondt å si - han hadde aldri gjort noe galt, mente han. Bare blitt forelsket og gitt henne fortjent oppmerksomhet.

Det som så skjedde var at trakasseringen fra lederen tok slutt. Vel og bra men for kollegaene var hun fremdeles hun som la seg på rygg for sjefen og siden fikk kalde føtter. Både slutty OG feig altså. Og det snakket de mye om. Særlig den ene på avdelingen brant voldsomt for at denne umoralske og ukristelige kvinnen ... jah, you get it.

Det som gjerne skjer når det er kultur (ukultur?) for å snakke nedsettende om et menneske, er at folk blir mer kritiske til vedkommende. Det er lettere å se feil, og veldig enkelt å påpeke feil, det blir greit å stille kritiske spørsmål uten å tenke seg om og ... ja, i det hele tatt. Vedkommende blir en stående vits, en raring, gjør ikke jobben skikkelig, er engstelig og nervøs for alt mulig - knekker kanskje sammen i gråt støtt og stadig, et tydelig tegn på nervesammenbrudd og ... hm ja.

Det blir veldig slitsomt å være den som blir utsatt for alt dette, samtidig som det er vanskelig å se hva man er med å bidra til ved å være med på for de som står rundt. Det trenger ikke å være mer enn en virkelig mobber som virkelig bidrar aktivt - resten er med på kjøtt og flesk i passiv mobbing.

Puh, dette ble langt. Poenget mitt er at mobbing er ikke noe som skjer bare med rare mennesker med store ører eller for mange røykepauser. Den KAN skje hvem som helst - det eneste som trengs er en mobber og et miljø mobberen kan blomstre i, og så er dritten i gang. Jeg tror at det viktigste man kan gjøre for å ikke havne i en passiv mobbesituasjon er å ha et bevisst forhold til hva som kommer ut av munnen. Ikke alle mobbere er bøller med bart og kaktuser under armene, noen er respekterte arbeidstakere og dyktige manipulatorer.

[Pebbles]

For et flott og tankevekkende innlegg, Sure Eplet!

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Sure Eplet, her.

Det som gjerne skjer når det er kultur (ukultur?) for å snakke nedsettende om et menneske, er at folk blir mer kritiske til vedkommende. Det er lettere å se feil, og veldig enkelt å påpeke feil, det blir greit å stille kritiske spørsmål uten å tenke seg om og ... ja, i det hele tatt. Vedkommende blir en stående vits, en raring, gjør ikke jobben skikkelig, er engstelig og nervøs for alt mulig - knekker kanskje sammen i gråt støtt og stadig, et tydelig tegn på nervesammenbrudd og ... hm ja.

Veldig viktig. De som har forsket på mobbing sier også noe av dette. At man må være forsiktig med å blande sammen konsekvenser av mobbing og årsaker til det. For det å bli utsatt for mobbing gjør jo gjerne noe med en. Selv syntes jeg at jeg ble en dårligere arbeider etterhvert. Jeg ble skvetten, søvnløs, hadde magetrøbbel, treg og ufokusert. Det er jo kjeeeempepopulært å da under tilpassede arbeidsoppgaver/gradert sykmelding be om å bli fritatt for oppgaver der konsentrasjon og tempo er viktig.