Om du fikk velge bort mann og/eller barn ...

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men hvis noen spør meg om jeg synes det var verdt det å miste såpass mye frihet for min egen del for å få plutten som akkurat sitter ved siden av meg, maser om eple, vil ha meg til å synge fra sing-sangkortene sine og fruster over dårlig nettverksdekning på youtube på mobilen min, så er det helt klart det. Gleden ved å få en til noen år etter de to første er enorm, det å få et barn etter man har lært alle babygreiene og kan slappe av og kose seg er fantastisk. Men ja, det koster endel også, og jeg savner virkelig et par av de tingene jeg har satt på vent for hans del.

Sånn er det mens barna er i tidlig førskolealder. Men det er jo en forsvinnende liten del av livet i sin helhet, og jeg opplever at med to skolebarn i huset, har jeg frihet i bøtter og spann. I dag sov vi lenge, mens barna sto opp og lagde seg frokost og så på TV, nå sitter jeg her og koser meg med lunsj mens barna sparker fotball i nabohagen, om jeg må en tur i butikken, kan de være hjemme alene etc etc.

Jeg hadde ganske heftig klaus i den mest intense småbarnsfasen. Om jeg da skulle sammenligne med livet midt i tjueårene med masse reising, sommerjobb i utlandet, fester, bøttevis med fritid&sånn, så ville jeg jo ikke vært i tvil om hva som var mest festlig. Men livet i helhet med barn eller uten barn er en annen sammenligning. Jeg er helt sikker på at mange mennesker vil ha det bedre uten barn. Vi er ikke kopier av hverandre og det finnes mange som er vanvittig forskjellige fra meg selv. Jeg ville ikke levd et godt liv uten barn. Vi valgte å vente til vi rundet 30 med å få barn. Jeg elsket 20-årene mine. Men mot slutten av det tiåret, var det helt åpenbart at et nytt tiår på samme måten var helt uaktuelt. Vi hadde bestemt oss før vi i det hele tatt begynte å prøve at vi ville adoptere om det ikke gikk. Og om noe hadde stått i veien for en evt. adopsjon, hadde vi valgt å bli forsterfamilie. Barn skulle inn i vårt hjem på en eller annen måte - det var alltid åpenbart.

Jeg leste en artikkel i "Red" (engelsk magasin) om mødre som angret på at de hadde fått barn. Det er jo et tabubelagt tema, men når først noen begynner å snakke om det, så åpner flere seg. Et par damer har også skrevet bok om dette. (Det må jo være en tragidie å lese for barna deres.) Jeg får helt klump i magen av hele problemstillingen. Litt på vegne av mødrene, men veldig mye mer på vegne av barna deres. Jeg skulle ønske at det ikke var så mye press på å få barn - nå er det jo akseptabelt, men jeg vet at frivillig barnløse får mye pes. Det er ikke ønskelig for noen at barn blir satt til verden når de ikke er ønsket.