Er du eventyrlysten?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

Jeg tar meg i å drømme om fred og ro og en støvklut eller en bok.

For meg kan det å lese en bok være en del av et eventyr. Jeg leser ofte bøker som utfordrer meg. Et eksempel jeg bruker ofte er "Mørke midt på dagen" av Andrew Solomon (halvfaglig bok om depresjon), i starten beskriver den tortur og jeg ble fysisk kvalm av den (det er ikke så veldig ofte jeg blir det). Den boken berørte meg mye mer en feks drapene på Utøya. Men det er ikke så rart, for angående Utøya tok jeg et valg om å holde en viss avstand til det som skjedde, jeg har blant annet ikke sett på TV, mens med denne boken valgte jeg å ta den inn over meg. Jeg kunne ha lagt den vekk, men gjorde det ikke.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

For meg kan det å lese en bok være en del av et eventyr.

Godt poeng. Jeg har lest bøker som har forandret meg i så stor grad på innsiden, at det skulle godt gjøres at en ytre handling ville ført til samme forandring.

Jeg kjenner noen som er så mye på farta at de aldri gir seg ro til å se innover. Det å gå i dypet av seg selv krever like mye eller mer mot som å reise til et avsidesliggende sted.

Så i teorien kan en tilsynelatende trygghetssøkende person som sitter hjemme med nesen i en bok være ute på et langt mer nervepirrende, utfordrende og skummelt eventyr en hun som vinker uredd til familien og legger ut på backpackertur til ukjente land.

Selv prøver jeg å strekke meg både innover og utover, men jeg liker å ha jevnlig kontakt med min trygge base og jeg trives ikke om omstendighetene er helt uforutsigbare - det fører til angst og uro for min del.