Kontantstøtte - hvordan brukes den og hva synes dere om den?

[Odelia]

(Beklager at jeg deler opp innlegget ditt, men hodet er virkelig ikke med meg i dag og jeg må gjøre det slik for å fatte meg i korthet siden jeg egentlig ikke burde sitte her nå.)

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg har motforestillinger mot deltid av flere grunner. For det første fordi det setter mange kvinner i en situasjon hvor de faktisk ikke kan forsørge seg selv hvis de plutselig må.

Da tenker jeg at en god del av disse kan ha mulighet for å bygge på stillingen sin eller bytte stilling dersom det skulle skje at de må forsørge seg selv. Om man skal tenke worst case scenario tror jeg de fleste er villige til å gjøre drastiske valg om det er det som kreves for at de skal klare seg. Selv om jeg har forståelse for at det er en stor fordel å kunne velge arbeid og stillingsprosent etter hva som motiverer.

Sitat:

Det hemmer både karriereutvikling og lønnsutvikling for kvinner. Det kan være med på å gjøre kvinner mindre attraktive på arbeidsmarkedet, fordi det forventes at kvinner vil være mer eller mindre ute av arbeidslivet når de har små barn.

Slik jeg ser det tenker jeg at de som ønsker denne ordningen ser at valget de tar får konsekvenser i form av at noe må ofres. Det blir, i mine øyne, det samme som å si at de som har valgt å jobbe fulltid ofrer tid sammen med barna sine. (Jeg sier ikke at dette er feil, men at vi ser ulikt på hvilke arenae vi ønsker å prioritere mer tid på - for noen passer det utmerket å jobbe fulltid mens barna koser seg i barnehagen.)

Når det gjelder attraksjon på arbeidsmarkedet tenker jeg at dette ikke nødvendigvis slår negativt ut for dem som velger å sjonglere hjemmesituasjonen med deltidsjobb. Man kan ha stor arbeidskapasitet, og ikke minst være dreven i multitasking, ved å ha en slik jobb/hjemmesituasjon, og ikke minst kan det også være positivt når man da er ferdig med denne perioden og har ny giv etter å endelig få bruke seg selv 100% i jobb igjen

Kort sagt: Jeg tror det i mange tilfeller blir hva man gjør det til.

Sitat:

Og dessuten har det gjort det vanskelig for noen yrkesgrupper å i det hele tatt få heltidsstillinger. Som for eksempel sykepleiere. Ved flere sykehus kjører de grunnturnuser med 80 % stillinger, noe som gjør at mange må på ekstravaktjakt for å kunne forsørge seg og familien. Og når man belager seg på ekstravakter, er det vanskeligere å planlegge både økonomi, fritid og omsorg for barn.

Tja, både og. Som regel - i alle fall har det vært slik de gangene jeg har vært jobbsøkende - finnes det 100% stillinger som sykepleier som ikke blir besatt på grunn av manglende interesse. Slik arbeidsmarkedet er nå er det ofte en del ledig på f eks sykehjem eller andre, mindre attraktive institusjoner. Man må jo ikke plent jobbe på sykehuset selv om dette er førstevalget. Igjen tror jeg det går litt på at man må være villig til å tenke kreativt og kanskje ta til takke med en helt grei ordning om man ønsker en annen jobbsituasjon enn den man ser ved første øyekast. På den andre siden er jeg absolutt for at andelen fulle stillinger i helsesektoren og andre sektorer hvor det etterspørres av både arbeidsgivere og -takere skal økes, men ikke på bekostning av at det skal bli vanskelig for dem som ønsker å tilbringe mer tid med familien ved å jobbe deltid.

Sitat:

Jeg synes bare det er synd at det nesten alltid er kvinner som jobber deltid, fordi det dermed er en stor gruppe kvinner som har mindre økonomisk handlekraft i samfunnet.

Igjen tenker jeg at dette i hovedsak er valg kvinnen tar fordi hun ønsker det ut fra sine overbevisninger enn ut fra at det tilfeldigvis er hun som må ofre seg. Men jeg sitter helt klart ikke på fasiten.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Odelia;2815747
[QUOTE

Da tenker jeg at en god del av disse kan ha mulighet for å bygge på stillingen sin eller bytte stilling dersom det skulle skje at de må forsørge seg selv. Om man skal tenke worst case scenario tror jeg de fleste er villige til å gjøre drastiske valg om det er det som kreves for at de skal klare seg. Selv om jeg har forståelse for at det er en stor fordel å kunne velge arbeid og stillingsprosent etter hva som motiverer.

det kan de nok ha, men jeg kjenner fler som hadde store prøblemer med å kommer tilbake til full stilling i arbeidslivet etter år som deltidsarbeidende - og at de må ta til takke med en lønn som overhode ikke er egnet til forsørgelse av en familie.

Sitat:

Slik jeg ser det tenker jeg at de som ønsker denne ordningen ser at valget de tar får konsekvenser i form av at noe må ofres. Det blir, i mine øyne, det samme som å si at de som har valgt å jobbe fulltid ofrer tid sammen med barna sine. (Jeg sier ikke at dette er feil, men at vi ser ulikt på hvilke arenae vi ønsker å prioritere mer tid på - for noen passer det utmerket å jobbe fulltid mens barna koser seg i barnehagen.)

Jeg tenker at dette kanskje er avhengig av hvor man er livet. Det er kanskje greit når man har små barn, men ikke fullt så greit når man i ettertid ser at man har blitt forbikjørt på mange områder. Dessuten ser ofte prioriteringer veldig annerledes ut i etterpåklokskapens lys. Valg som en familie gjør som helthet, kan ofte slå ujevnt og urettferdig ut ved et samlivsbrudd, for eksempel.

Sitat:

Når det gjelder attraksjon på arbeidsmarkedet tenker jeg at dette ikke nødvendigvis slår negativt ut for dem som velger å sjonglere hjemmesituasjonen med deltidsjobb. Man kan ha stor arbeidskapasitet, og ikke minst være dreven i multitasking, ved å ha en slik jobb/hjemmesituasjon, og ikke minst kan det også være positivt når man da er ferdig med denne perioden og har ny giv etter å endelig få bruke seg selv 100% i jobb igjen
Kort sagt: Jeg tror det i mange tilfeller blir hva man gjør det til.

Kanskje du har rett i det. Samtidig kan det godt hende at man konkurrerer med folk som har klart å multitaske både full jobb og familieliv. Her hvor jeg bor, tror jeg faktisk ikke at det ville blitt sett på som veldig positivt at man har jobbet deltid mange år. Og i manndominerte bransjer tor jeg definitivt ikke at det er det.

Sitat:

Tja, både og. Som regel - i alle fall har det vært slik de gangene jeg har vært jobbsøkende - finnes det 100% stillinger som sykepleier som ikke blir besatt på grunn av manglende interesse. Slik arbeidsmarkedet er nå er det ofte en del ledig på f eks sykehjem eller andre, mindre attraktive institusjoner. Man må jo ikke plent jobbe på sykehuset selv om dette er førstevalget. Igjen tror jeg det går litt på at man må være villig til å tenke kreativt og kanskje ta til takke med en helt grei ordning om man ønsker en annen jobbsituasjon enn den man ser ved første øyekast. På den andre siden er jeg absolutt for at andelen fulle stillinger i helsesektoren og andre sektorer hvor det etterspørres av både arbeidsgivere og -takere skal økes, men ikke på bekostning av at det skal bli vanskelig for dem som ønsker å tilbringe mer tid med familien ved å jobbe deltid.

NSF har gjort en undersøkelse som viste at mellom hver tredje og hver fjerde deltidsansatte sykepleier ønsket seg større stillingsbrøk.

Sitat:

Igjen tenker jeg at dette i hovedsak er valg kvinnen tar fordi hun ønsker det ut fra sine overbevisninger enn ut fra at det tilfeldigvis er hun som må ofre seg. Men jeg sitter helt klart ikke på fasiten.

]
Kanskje du har rett. Jeg er overhodet ikke sikker på om jeg tror på at det bare er biologi som påvirker oss, så jeg tenker at dette handler om både soialisering og instinkter. Dessuten tenker jeg også at de fleste kvinner overhodet ikke tenker at de ofrer seg når de velger å jobbe mindre for å ta seg av små barn. Men jeg tror at kvinner som blir skilt etter noen års redusert deltakelse i arbeidslivet dessverre ofte kjenner på kroppen og lommeboken at de faktisk har ofret en hel masse. Og det synes jeg er veldig dumt.

[Odelia]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

det kan de nok ha, men jeg kjenner fler som hadde store prøblemer med å kommer tilbake til full stilling i arbeidslivet etter år som deltidsarbeidende - og at de må ta til takke med en lønn som overhode ikke er egnet til forsørgelse av en familie.


Jeg tenker at dette kanskje er avhengig av hvor man er livet. Det er kanskje greit når man har små barn, men ikke fullt så greit når man i ettertid ser at man har blitt forbikjørt på mange områder. Dessuten ser ofte prioriteringer veldig annerledes ut i etterpåklokskapens lys. Valg som en familie gjør som helthet, kan ofte slå ujevnt og urettferdig ut ved et samlivsbrudd, for eksempel.


Kanskje du har rett i det. Samtidig kan det godt hende at man konkurrerer med folk som har klart å multitaske både full jobb og familieliv. Her hvor jeg bor, tror jeg faktisk ikke at det ville blitt sett på som veldig positivt at man har jobbet deltid mange år. Og i manndominerte bransjer tor jeg definitivt ikke at det er det.

NSF har gjort en undersøkelse som viste at mellom hver tredje og hver fjerde deltidsansatte sykepleier ønsket seg større stillingsbrøk.

]
Kanskje du har rett. Jeg er overhodet ikke sikker på om jeg tror på at det bare er biologi som påvirker oss, så jeg tenker at dette handler om både soialisering og instinkter. Dessuten tenker jeg også at de fleste kvinner overhodet ikke tenker at de ofrer seg når de velger å jobbe mindre for å ta seg av små barn. Men jeg tror at kvinner som blir skilt etter noen års redusert deltakelse i arbeidslivet dessverre ofte kjenner på kroppen og lommeboken at de faktisk har ofret en hel masse. Og det synes jeg er veldig dumt.

Det skal godt gjøres å multitaske full jobb samtidig som man går hjemme med små barn, og dette tror jeg i så fall kun gjelder en særdeles liten brøkdel. Om en arbeidsgiver ikke forstår viktigheten av å tilbringe tid sammen med barna mens de er små er det kanskje dette synet vi bør jobbe for å påvirke snarere enn at familier skal ta valg som strider mot de øverste prioriteringene

Når det gjelder både samlivsbrudd og redusert deltakelse i arbeidslivet på grunn av mer tid sammen med barna tenker jeg at det faktisk er flere som angrer på at de ikke fikk ordnet seg mer tid med barna mens de enda var små, enn det er av dem som havner i knipe fordi de gjorde det. Og uansett tror jeg at andelen av dem som da fortsatt angrer på prioriteringen er ytterst beskjeden. Som jeg har skrevet før; det gjelder å finne ut hvilke prioriteringer man har og så må ofte noe nødvendigvis ofres for at det skal gå opp. Enten det er karriere eller mer tid sammen med barna. Er man åpen nok for litt orginale løsninger kan man ofte få begge deler, selv om det gjelder langt fra alle.

Og at hver tredje eller fjerde sykepleier ønsker seg større stilling kan godt tenkes, men det skal ikke gå på bekostning av at flertallet som jobber redusert stilling og fornøyd med løsningen slik den er skal måtte bote for det i form av å presses til å jobbe fulltid. Etter Bratten sitt utspill tidligere i vår er det nesten blitt sånn at man som sykepleier må forsvare hvorfor man har valgt å prioritere familie og deltidsstillingen sin fremfor å kaste det man har i hendene (eller dra seg ut av kaféene ) og jobbe 100% bare for å tilfredsstille et mindretall. Jeg vil anta at dette gjelder i flere sektorer enn helse, og mener det blir aldeles feil. For mitt vedkommende er familien den viktigste arenaen, og derfor har jeg lagt opp både utdanning og yrke etter hvor mye tid jeg ønsker å bruke sammen med familien og på jobb. I utgangspunktet uten å måtte være avhengig av kontantstøtten. Hvorfor dette da skal være til belastning for samfunnet er meg et mysterium all den tid det stadig tilrettelegges for familieoppbygning generelt i både samfunn og politikk, og da mener jeg at politikken som føres innad i organisasjonene på dette området faller på sin egen urimelighet ved å legge opp løpet slik de har gjort den senere tid.

Jeg ser ikke hva som er galt med at de som ønsker å prioritere karriere ved å jobbe fulltid, og ha barna i barnehage eller annen passeordning kan få gjøre dette, mens de som ønsker å prioritere mer tid med barna ved å jobbe deltid kan få gjøre nettopp dette. Det blir nesten som at jeg skulle ha gått løs på fulltidsjobberne fordi jeg syntes de brukte for liten tid sammen med familien. Jeg har fortsatt tro på at de fleste kvinner i dag er bevisste når de foretar slike valg, og at de gjør det ut fra egne overbevisninger selv om det ofte kan høres ut som kvinner ikke vet sitt eget beste om man skal ta det enkelte politikere greier å lire av seg for god fisk.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Odelia, her.

Når det gjelder attraksjon på arbeidsmarkedet tenker jeg at dette ikke nødvendigvis slår negativt ut for dem som velger å sjonglere hjemmesituasjonen med deltidsjobb. Man kan ha stor arbeidskapasitet, og ikke minst være dreven i multitasking, ved å ha en slik jobb/hjemmesituasjon, og ikke minst kan det også være positivt når man da er ferdig med denne perioden og har ny giv etter å endelig få bruke seg selv 100% i jobb igjen

Kort sagt: Jeg tror det i mange tilfeller blir hva man gjør det til.

Du må gjerne jobbe deltid for min del, for all del, og jeg synes det er fint å høre at du trives med løsningene dere har valgt.

Men hver gang jeg hører kvinner si at de tror deltidsjobbing over mange år kan telle positivt ved framtidige ansettelser kjenner at jeg det rykker i realitetsorienteringsnerven min.

I virkeligheten konkurrerer man med de menneskene som jobbet fulltid (med eller uten barn) i de åtte årene man selv jobbet 40% natt. For eksempel. Og ansettelser blir gjort basert på konkrete kvalifikasjoner, yrkeserfaring og ansennitet, og heller sjelden kandidatenes moralsk overbevisning og selvoppofrelsevilje.

Og det synes jeg er noe man i alle fall bør ha med i regnestykket sitt.