Blir vi ulykkelige av å ha barn?

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av HSJ73, her.

Jeg er en introvert person, og henter dermed energi ved hjelp av alenetid. Alenetid er en mangelvare, og jeg blir tidvis desperat av denne mangelen. Jeg kan takle hundre baller i lufta på jobb, mens på hjemmebane skal det ingenting til før jeg er nær ved å implodere av stress.

Når barna er store, kommer jeg sannsynligvis til å se tilbake på småbarnsårene som gjennom et rosa slør av idyll og lykke. Midt oppe i denne fasen er jeg mest opptatt av å komme meg ut av den. Det er muligens et utslag av ikke å klare å se skogen for bare trær, for innimellom kan jeg i små glimt få et slags fugleperspektiv over livet vi lever, og (på en god dag) tenke at vi tross alt har det bra, at vi er privilegerte og at vi har vært heldige med jentene våre. Uten dette flyktige og sjeldne fugleperspektivet ser jeg bare slit, mas og stress.

Ja! Akkurat sånn er det. Jeg tenkte også på det tidligere i tråden da noen skrev at de fikk dekket sitt sosiale behov med familie og ikke kjedet seg. Jeg er nok slik skrudd sammen at jeg må være en del alene for å opparbeide meg et sosialt behov, og nå blir det litt mangelvare. Da får jeg nesten en slags klaustrofobi i perioder.