Blir vi ulykkelige av å ha barn?

[HSJ73]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Når jeg skriver at jeg blir sliten av å ha barn, skyldes det ikke at jeg savner ting som jeg pleide/drømmer om å gjøre (som den eventyreren jeg er ), og heller ikke at det er slitsomt med bleier og parkdresser og sånne praktiske ting. Det er mer "kravet" om å være til stede og til tjeneste døgnet rundt som jeg tror trykker meg på et vis. Det er noe med mas og stress som spiser meg opp - jeg er nok ingen særlig tilbakelent person som takler den slags godt.

Selvfølgelig elsker jeg også ungene over alt på jord, bare så det er sagt. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke egner meg spesielt godt som småbarnsmor, og den fordommen har nok blitt bekreftet.

Som om jeg skulle ha sagt det selv! Jeg er en introvert person, og henter dermed energi ved hjelp av alenetid. Alenetid er en mangelvare, og jeg blir tidvis desperat av denne mangelen. Jeg kan takle hundre baller i lufta på jobb, mens på hjemmebane skal det ingenting til før jeg er nær ved å implodere av stress.

Når barna er store, kommer jeg sannsynligvis til å se tilbake på småbarnsårene som gjennom et rosa slør av idyll og lykke. Midt oppe i denne fasen er jeg mest opptatt av å komme meg ut av den. Det er muligens et utslag av ikke å klare å se skogen for bare trær, for innimellom kan jeg i små glimt få et slags fugleperspektiv over livet vi lever, og (på en god dag) tenke at vi tross alt har det bra, at vi er privilegerte og at vi har vært heldige med jentene våre. Uten dette flyktige og sjeldne fugleperspektivet ser jeg bare slit, mas og stress.

Men egentlig er det overflødig med ytterligere kommentarer her, for Elinblu beskriver det akkurat som jeg føler det.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av HSJ73, her.

Jeg er en introvert person, og henter dermed energi ved hjelp av alenetid. Alenetid er en mangelvare, og jeg blir tidvis desperat av denne mangelen. Jeg kan takle hundre baller i lufta på jobb, mens på hjemmebane skal det ingenting til før jeg er nær ved å implodere av stress.

Når barna er store, kommer jeg sannsynligvis til å se tilbake på småbarnsårene som gjennom et rosa slør av idyll og lykke. Midt oppe i denne fasen er jeg mest opptatt av å komme meg ut av den. Det er muligens et utslag av ikke å klare å se skogen for bare trær, for innimellom kan jeg i små glimt få et slags fugleperspektiv over livet vi lever, og (på en god dag) tenke at vi tross alt har det bra, at vi er privilegerte og at vi har vært heldige med jentene våre. Uten dette flyktige og sjeldne fugleperspektivet ser jeg bare slit, mas og stress.

Ja! Akkurat sånn er det. Jeg tenkte også på det tidligere i tråden da noen skrev at de fikk dekket sitt sosiale behov med familie og ikke kjedet seg. Jeg er nok slik skrudd sammen at jeg må være en del alene for å opparbeide meg et sosialt behov, og nå blir det litt mangelvare. Da får jeg nesten en slags klaustrofobi i perioder.

[Wix]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Ja! Akkurat sånn er det. Jeg tenkte også på det tidligere i tråden da noen skrev at de fikk dekket sitt sosiale behov med familie og ikke kjedet seg. Jeg er nok slik skrudd sammen at jeg må være en del alene for å opparbeide meg et sosialt behov, og nå blir det litt mangelvare. Da får jeg nesten en slags klaustrofobi i perioder.

Jeg har det også sånn. Da lurer jeg på om det er slik at ekstroverte er mer "naturlige" (og/eller bedre???) foreldre enn introverte?

Det er en påstand jeg er uenig i selv, men det kan være at ekstroverte og introverte tilbyr litt ulike foreldrestiler?

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Ja! Akkurat sånn er det. Jeg tenkte også på det tidligere i tråden da noen skrev at de fikk dekket sitt sosiale behov med familie og ikke kjedet seg. Jeg er nok slik skrudd sammen at jeg må være en del alene for å opparbeide meg et sosialt behov, og nå blir det litt mangelvare. Da får jeg nesten en slags klaustrofobi i perioder.

Mens jeg er akkurat motsatt. Jeg får neller av å være alene og trives aller best med mange rundt meg. Sikkert derfor jeg har vært (og forsåvidt også fremdeles er) så besatt av tanken på maaaange barn.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Jeg har det også sånn. Da lurer jeg på om det er slik at ekstroverte er mer "naturlige" (og/eller bedre???) foreldre enn introverte?

Det er en påstand jeg er uenig i selv, men det kan være at ekstroverte og introverte tilbyr litt ulike foreldrestiler?

Jeg er ultraekstrovert men likevel sånn som trenger både alenetid og voksentid og disse to behovene blir ikke dekket av å være med barna. Om jeg har vært alene med dem en helg så drømmer jeg om å være alene hjemme neste helg og møte venner på kveldene.