Er far feig, som ikke tar mer pappaperm? (Aftenposten)

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Callisto, her.

Hva syns dere?

Jeg synes man legger alt for mye vekt på det første året og permisjonstida som det eneste saliggjørende når det gjelder å knytte seg til barnet sitt.

Mannen min var hjemme hele det første året med storesøster, men unntak av noen små formiddagstimer på norskkurs og har hatt bare minimumspermisjon med guttene. Det er overhodet ikke noe forskjell på tilknytningen mellom far og storesøster i forhold til tilknytningen mellom far og småbrødrene. Vår erfaring er at så lenge far tar aktivt del i barnas liv spiller det ingen rolle om han hadde kort eller lang permisjon i det første leveåret.

[Callisto]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg synes man legger alt for mye vekt på det første året og permisjonstida som det eneste saliggjørende når det gjelder å knytte seg til barnet sitt.

Det er jeg enig med deg i!

Men jeg har vært på jobbjakt i et år nå etter endt permisjon. Har hatt vikariater frem til nå! På intervjuer så faller alltid stemningen når man kommer inn på familieforhold, jeg har en jente på 2 år og er selv 35! Det forventes med en gang at jeg snart er i gang med nr 2 og vil forsvinne et år. Det er ingen som tenker på pappaen opp i dette. Lurer på om småbarnsfedre merker det samme???

Nå har jeg faktisk fått fast jobb og begynner i morgen

[tink]

Tja. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Det kan godt være at det finnes mange krevende arbeidsgivere (for både mødre og fedre) og mødre som regner permisjonsretten som sin.

Og det er nettopp derfor vi trenger litt tøffere menn, som både tør velge og kreve en større del av permisjonstida. Samtidig er det som nenne sier, ikke bare det første året som teller for å få et nært forhold mellom barn og foreldre. Men jeg tror fedre som slipper til alene med ungene tidlig blir mer selvstendige og flinkere fedre enn de som i andre ytterkant aldri får kledt på barna sine fordi det blir jo "feil" uansett.

Kanne


Holder meg hard for ikke å pakke for lillemann når gutta skal på helgetur til helga...

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg synes man legger alt for mye vekt på det første året og permisjonstida som det eneste saliggjørende når det gjelder å knytte seg til barnet sitt.

Mannen min var hjemme hele det første året med storesøster, men unntak av noen små formiddagstimer på norskkurs og har hatt bare minimumspermisjon med guttene. Det er overhodet ikke noe forskjell på tilknytningen mellom far og storesøster i forhold til tilknytningen mellom far og småbrødrene. Vår erfaring er at så lenge far tar aktivt del i barnas liv spiller det ingen rolle om han hadde kort eller lang permisjon i det første leveåret.

Jeg tror likevel at det er viktig at far er mye hjemme med det første barnet for det er da man definerer hvilken type far man blir. Jeg tror det er større sjanse for at han da knytter seg tett til de neste barna for da "kan" han dette med å være en tilstedeværende far.

Likevel så ser jeg jo rundt meg at de familiene hvor far ikke har hatt lengre permisjon har en tendens til at de fedrene ikke egentlig er mindre deltagende i barnas liv, men at de har mindre ansvar for det praktiske arbeidet med barna.

[Toffskij]

Amen til Kanne og Scarlett. Jeg tror lengre permisjoner til fedrene kan ha en hel masse gode effekter både hjemme og ute. Og jeg må si at menn som har så utrolig viktige jobber at de overhodet ikke kan ta permisjon, irriterer meg voldsomt. Hva er det vi kvinner driver med, da, tull og fjas?

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Amen til Kanne og Scarlett. Jeg tror lengre permisjoner til fedrene kan ha en hel masse gode effekter både hjemme og ute. Og jeg må si at menn som har så utrolig viktige jobber at de overhodet ikke kan ta permisjon, irriterer meg voldsomt. Hva er det vi kvinner driver med, da, tull og fjas?

Og amen til denne.

[gullet]

Å si at alle er feige, synes jeg er å dra alle over en kam.

Noen er uten tvil feige, de vil ikke ta forhandlingen med arbeidsgiver.

Noen vil ikke ta diskusjonen med mor.

Andre har arbeid hvor de vil miste arbeidsoppgaver og videre muligheter på arbeidsplassen.

For vår del var det fars arbeidssituasjon som avgjorde fordelingen av permisjon. Far er eier og ledende rørlegger i et lite firma som er sårbart for fravær - uansett årsak - og vi var begge to inneforstått med at pappapermisjon ville bli et økonomisk tap for firmaet.
Derfor var det bare jeg som tok ut permisjon.
Konsekvensene for oss har bare vært merkbare i forhold til det praktiske med ungene, som esme sier. Han er, og har hele tiden vært en synlig og aktiv omsorgsperson for ungene, men er litt dårligere på logistikken

Nå har jo jeg også hatt arbeidsplassen min hjemme, fordi det løste mange praktiske problemer for oss, og jeg har derfor hatt hovedansvar for den hjemlige logistikken.

Vi trenger en generell holdningsendring i samfunnet, slik at det å ta ut permisjoner i forhold til omsorg og barn i mye større grad blir en selvfølgelighet for både mor og far, uansett arbeid og arbeidsgiver.

Og det er mange mødre som må gå litt i seg selv, og la far slippe til både når det gjelder barn og hus :brannfakkel:

[tink]

Opprinnelig lagt inn av gullet, her.

Vi trenger en generell holdningsendring i samfunnet, slik at det å ta ut permisjoner i forhold til omsorg og barn i mye større grad blir en selvfølgelighet for både mor og far, uansett arbeid og arbeidsgiver.

Og det er mange mødre som må gå litt i seg selv, og la far slippe til både når det gjelder barn og hus :brannfakkel:

Ja og da, mener jeg, at noen må være litt tøffere enn alle de andre - og faktisk våge å satse. Selv om de kan få litt kjipere arbeidsoppgaver på jobben. Jeg er enig i at det sikkert ikke er så lett som det kan se ut her i innlegget. Men holdningsendringer kommer ikke lett, NOEN må gå foran og ta de litt ubehagelige valgene.

Om menn generelt er feige, eller om noen er tøffe/heldige. Tja det er kanskje ikke så godt å si.

Hilsen dame som har viktig jobb!

[Erica]

Det er klart at vi kvinner kan inneha like betydningsfulle stillinger som menn. Men det er nok forskjell på hvordan det blir oppfattet om en mann i en slik stilling blir borte i permisjon i 1 år enn når en kvinne gjør det. Det kommer nok av at arbeidsgiver allerede har regnet med risikoen for at kvinnen kan bli gravid og blir borte i permisjon. Så sånn sett er det "vanskeligere" for en mann å ha permisjon fra jobben sin, det forventes ikke i like stor grad at han kan bli borte i lengre periode fra jobben sin.

Men vil vi at det skal være slik? Nei. Og veien for å nå målet er dessverre "the hard way" - at mange nok menn tar ut en større andel av permisjonen. På den måten vil etterhvert en arbeidsgivers vurdering av risikoen for at en arbeidsgiver blir borte i permisjon bli lik for menn og kvinner.

For å få menn til å ta en større del av kaken er min mening at øremerket fars-permisjon må til.

[tink]

Opprinnelig lagt inn av 3barnsmor, her.

Men vil vi at det skal være slik? Nei. Og veien for å nå målet er dessverre "the hard way" - at mange nok menn tar ut en større andel av permisjonen. På den måten vil etterhvert en arbeidsgivers vurdering av risikoen for at en arbeidsgiver blir borte i permisjon bli lik for menn og kvinner.

For å få menn til å ta en større del av kaken er min mening at øremerket fars-permisjon må til.

Jeg tror jeg vil være enig i dette.

Polyanna, min mann er nok også sånn. Det er ofte mest behagelig å gjøre det andre forventer, og det andre gjør.

Og jobben min er ikke såå viktig at jeg ikke har lyst til å være hjemme i ca et års tid selv heller.