Et likestilt brøl

[Anita72]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ja, tror det?

Altså, da den var 4 uker så kunne familier der mor var redd for at far aaaaldri ville kunne stelle barnet alene bruke permisjonen til en lang felles ferie. Nå har de færreste ferie nok til gode til det.

I tillegg er 12 uker en reell permisjo der man faktisk er BORTE fra jobb. Ikke bare har noen uker med hjemmekontor og telefonkonferanser med barnet på armen.

Finnes faktisk fedre som må ta 12 uker hjemmekontor og telefonkonferanse med barnet på armen også. Driver du egen virksomhet og har ansatte som er avhengig av at sjefen får inn jobber er det ikke noe som heter å være borte fra jobben.

[Veronal]

Opprinnelig lagt inn av Anita72, her.

Finnes faktisk fedre som må ta 12 uker hjemmekontor og telefonkonferanse med barnet på armen også. Driver du egen virksomhet og har ansatte som er avhengig av at sjefen får inn jobber er det ikke noe som heter å være borte fra jobben.

Er dette noe som bare er tilfelle for menn, mener du?

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Anita72, her.

Finnes faktisk fedre som må ta 12 uker hjemmekontor og telefonkonferanse med barnet på armen også. Driver du egen virksomhet og har ansatte som er avhengig av at sjefen får inn jobber er det ikke noe som heter å være borte fra jobben.

Eller noe som heter at man ikke klarer å delegere, og gi fra seg ansvar.

Neida, jeg skal ikke være alt for kverulerende. Jeg føler bare ikke at regler rundt foreldrepermisjon kan ta hensyn til at enkelte ikke kan være fullstendig borte 12 uker fra jobb, kvinner som menn. Jeg tror også at i en del tilfeller så går dette med uunnværlighet mer på vilje til å gjøre noen tiltak enn hva som er teknisk gjennomførbart. Og vilje til å tape noen kroner. (Nei, da snakker jeg selvsagt ikke om folk som lever på sosialhjelpsnormen, noe jeg tror sjeldent gjelder de som mener å være helt uunnværlige på jobb.) Hva skjer når disse uunnværlige må på sykehus eller noe sånt? Er man garantert konkurs, da?

[United]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Eller noe som heter at man ikke klarer å delegere, og gi fra seg ansvar.

Neida, jeg skal ikke være alt for kverulerende. Jeg føler bare ikke at regler rundt foreldrepermisjon kan ta hensyn til at enkelte ikke kan være fullstendig borte 12 uker fra jobb, kvinner som menn. Jeg tror også at i en del tilfeller så går dette med uunnværlighet mer på vilje til å gjøre noen tiltak enn hva som er teknisk gjennomførbart. Og vilje til å tape noen kroner. (Nei, da snakker jeg selvsagt ikke om folk som lever på sosialhjelpsnormen, noe jeg tror sjeldent gjelder de som mener å være helt uunnværlige på jobb.) Hva skjer når disse uunnværlige må på sykehus eller noe sånt? Er man garantert konkurs, da?

Når du skriver sånt som over, er det lett å tro du er helt uten kunnskap om hvordan små firmaers hverdag er. Og det er mange, mange, mange av dem. Faktisk jobber 50% av oss i små aksjeselskaper, her i Norge. (Var sånn for få år siden i alle fall.) Det gjelder damer også. Ikke bare menn. Når nøkkelpersoner blir borte, lider bedriftene big time. Og mange av dem går konkurs (av ulike grunner). Bare å se på statistikken hvor lett det er å overleve. Det handler om å trygge de arbeidsplassene som er, da kan ikke konkurs (som du trekker frem som eneste gode grunn) være kritereie for om en ordning lar seg gjennomføre eller ikke.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av United, her.

Når du skriver sånt som over, er det lett å tro du er helt uten kunnskap om hvordan små firmaers hverdag er. Og det er mange, mange, mange av dem. Faktisk jobber 50% av oss i små aksjeselskaper, her i Norge. (Var sånn for få år siden i alle fall.) Det gjelder damer også. Ikke bare menn. Når nøkkelpersoner blir borte, lider bedriftene big time. Og mange av dem går konkurs (av ulike grunner). Bare å se på statistikken hvor lett det er å overleve. Det handler om å trygge de arbeidsplassene som er, da kan ikke konkurs (som du trekker frem som eneste gode grunn) være kritereie for om en ordning lar seg gjennomføre eller ikke.

Jeg har en god del kunnskap om hvordan små firmaers hverdag kan være siden jeg har en mann som driver et A/S alene hvor jeg styremedlem, og vi har fått smake medaljens bakside økonomisk i forbindelse med sykdom og foreldrepermisjoner og ingen inntekter inn i firmaet i perioder og alt hva det innebærer. Jeg tror fortsatt at for mange så dreier det seg om vilje til å ofre litt, til å planlegge foreldrepermisjonen både for firmaets del og for privatøkonomien, til å delegere og reorganisere, og til å leve på mindre en periode. Jeg mener at reglement rundt foreldrepermisjon uansett ikke kan ta utgangspunkt i foreldre som er helt uunnværlig fra jobb.

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

OK, beklager faktafeilene. Jeg har visst blitt En Som Har Store Barn.

Jeg kunne nok brukt et annet ord enn «sutre», men jeg synes altså dagens ordning er godt innafor det jeg synes er en god balanse mellom hensynet til amming og mors helse (det er rom for fullamming av anbefalt lengde og litt slækk deretter) og et godt likestillingstiltak (et som fungerer som bare juling!), og blir irritert av sånne krisemaksimerende «Tenk om babyen fortsatt fullammes ved åtte måneder og vi ikke har RÅD til å gå ned i 80 % inntekt for én person i familien!»-argumenter. Det er ikke dermed sagt at jeg synes at fordelingen bør bli så mye mer radikal enn det, jeg mener at standardløsningen bør være skeivdelt av biologiske grunner.

Igjen - jeg synes dagens ordning er helt grei. Det er videre kvotering som tas fra fellespotten jeg er motstander av.

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Eller noe som heter at man ikke klarer å delegere, og gi fra seg ansvar.

Neida, jeg skal ikke være alt for kverulerende. Jeg føler bare ikke at regler rundt foreldrepermisjon kan ta hensyn til at enkelte ikke kan være fullstendig borte 12 uker fra jobb, kvinner som menn. Jeg tror også at i en del tilfeller så går dette med uunnværlighet mer på vilje til å gjøre noen tiltak enn hva som er teknisk gjennomførbart. Og vilje til å tape noen kroner. (Nei, da snakker jeg selvsagt ikke om folk som lever på sosialhjelpsnormen, noe jeg tror sjeldent gjelder de som mener å være helt uunnværlige på jobb.) Hva skjer når disse uunnværlige må på sykehus eller noe sånt? Er man garantert konkurs, da?

Ja, noen ganger er de garanterte konkurs da. Faktisk. Og da blir det konkurs. Sånn er livet. Men det burde jo være lov å få barn uten å gå konkurs selvom man har en livssituasjon som ikke håndterer lengre sykdom?