Er det greit å ignorere avdødes ønsker?

[him]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Så da vil jeg tror at hun ikke bærer nag om vi velger noe annet enn det hun kunne tenke seg.

Det er denne argumentasjonen jeg stusser på. I mitt hode er det en selvfølge at hun ikke bærer nag - fordi hun ikke kan, det er det døden betyr. Man opphører å eksisterer. Tankene, ønskene, håpene, følelsene. Det er ingenting der, det er det som er tapet.

Og derfor tenker jeg at begravelsen, sermonien, gravstedet, ritalene er for de som er igjen. De som enda har tanker, ønsker, håp og følelser. Faren min er død, så det er ikke fordi at jeg ikke har opplevd dødsfall i nær familie som gjør at jeg mener at begravelsen er for de etterlatte. Jeg elsket faren min da han levde. Nå elsker jeg de minnene jeg har om han. De tingene han lærte meg som enda lever i meg. Men jeg elsker ikke ham mer. Han eksisterer ikke.

Da onkelen min døde ble han sendt "hjem" (der han vokste opp) fordi at han ønsket det. Det var et skikkelig styr med papirutfylling etc. Og de etterlatte (hans søsken) opplevde det som godt å oppfylle ønsket hans for sin egen del. Må vel legge til at "for sin egen del" er det jeg som har fyllt inn, det er ingen som har sagt det.