Er det greit å ignorere avdødes ønsker?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Enig.

Min mormor har sa en gang at hun ikke vil ha en grav med sten. Men vi argumenterte med at vi gjerne vil ha et sted å gå til, og siden vi er de som er igjen vil vi bestemme det.

Dette høres veldig egoistisk ut av dere, uten at jeg kjenner til hele historien.

Døden er en del av livet, det er noe man er klar over at kommer til å skje, så det er naturlig at man har ønsker og forestillinger om hvordan man vil at det skal være, og jeg synes man bør prøve å respektere avdødes ønsker og prøver å oppfylle dem (innenfor rimelighetens grenser, så klart, å ikke ha en grav og en sten høres ut som et beskjedent ønske i mine ører).

Jeg er en sånn som ikke takler å være med på kistenedsenking, og haddet det ikke vært for at eldstemann insisterte på å være med på bestefarens, hadde jeg dratt etter sermonien. Men jeg måtte være med, og det var helt jævlig. Jeg hyperventilerte nesten, for jeg takler ikke hele den der ned-i-jorda-greia. Jeg har søkt om aksespredning etter min død, og det gjør meg veldig trist hvis mine etterlatte trosser mine ønsker og legger meg i jorda, fordi jeg er dau og sikkert ikke merker noe læll. At de vrir det rundt til å handle om seg selv, er enda tristere. Det er mitt liv som er over, det er min kropp og min død.

Jeg hadde aldri i verden klart å oppsøke gravstedet til "mormor" med god samvittighet, hvis jeg var dere.