Er det greit å ignorere avdødes ønsker?

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg syns det et greit. Når man først er død syns jeg det er de etterlatte som skal ha det siste ordet. Her var det jo også motstridende ønsker fra Foss, slik at hun ikke kunne få begge oppfylle. Jeg syns ikke man kan kalle det å ignorere hennes ønsker heller, så lenge de faktisk har gjort en vurdering.

Enig.

Min mormor har sa en gang at hun ikke vil ha en grav med sten. Men vi argumenterte med at vi gjerne vil ha et sted å gå til, og siden vi er de som er igjen vil vi bestemme det.

[Bloppy]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Enig.

Min mormor har sa en gang at hun ikke vil ha en grav med sten. Men vi argumenterte med at vi gjerne vil ha et sted å gå til, og siden vi er de som er igjen vil vi bestemme det.

Min mormor og morfar bestemte seg visst også for dette.
Hun døde for et drøyt år siden, og jeg synes det er trist å ikke ha en ordentlig grav å gå til.
Skulle ønske noen hadde turt å ta det skikkelig opp med morfar. Mamma sa det virket som om han angret litt, men ingen turte å si noe.

Forøvrig er jeg enig i at man bør strekke seg langt for å etterkomme den avdødes ønsker og føringer om begravelse og hvilested.
Og jeg skjønner at det ikke er like enkelt om man står i en situasjon der man ikke har hatt noen god relasjon til den avdøde.

Forøvrig har jeg full forståelse for avgjørelsen Fabian Stang har tatt. Ønskene hun hadde var såvidt jeg kan se ikke mulig å forene.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Enig.

Min mormor har sa en gang at hun ikke vil ha en grav med sten. Men vi argumenterte med at vi gjerne vil ha et sted å gå til, og siden vi er de som er igjen vil vi bestemme det.

Dette høres veldig egoistisk ut av dere, uten at jeg kjenner til hele historien.

Døden er en del av livet, det er noe man er klar over at kommer til å skje, så det er naturlig at man har ønsker og forestillinger om hvordan man vil at det skal være, og jeg synes man bør prøve å respektere avdødes ønsker og prøver å oppfylle dem (innenfor rimelighetens grenser, så klart, å ikke ha en grav og en sten høres ut som et beskjedent ønske i mine ører).

Jeg er en sånn som ikke takler å være med på kistenedsenking, og haddet det ikke vært for at eldstemann insisterte på å være med på bestefarens, hadde jeg dratt etter sermonien. Men jeg måtte være med, og det var helt jævlig. Jeg hyperventilerte nesten, for jeg takler ikke hele den der ned-i-jorda-greia. Jeg har søkt om aksespredning etter min død, og det gjør meg veldig trist hvis mine etterlatte trosser mine ønsker og legger meg i jorda, fordi jeg er dau og sikkert ikke merker noe læll. At de vrir det rundt til å handle om seg selv, er enda tristere. Det er mitt liv som er over, det er min kropp og min død.

Jeg hadde aldri i verden klart å oppsøke gravstedet til "mormor" med god samvittighet, hvis jeg var dere.

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Dette høres veldig egoistisk ut av dere, uten at jeg kjenner til hele historien.

Jeg ser jeg formulerte meg litt dumt. Min mormor lever enda. Men hun har sagt flere ganger tidligere at hun ikke ønsker en grav. Og vi har kommet med våre argumenter til henne personlig så hun er klar over det.

Hun valgte å kremere morfar selvom han var en mer tradisjonell fyr som nok så for seg vanlig begravelse. Så da vil jeg tror at hun ikke bærer nag om vi velger noe annet enn det hun kunne tenke seg.