Er det greit å ignorere avdødes ønsker?

Jeg for min del ville ha plagdes om jeg som et siste stikk måtte svime rundt og arrangere ting etter diktat fra noen jeg virkelig ikke er glad i. Hvordan er dette - må man begrave folk man tilfeldigvis er nærmeste pårørende til eller kan man kort og godt bare si at man ikke akter å engasjere seg i noen begravelse også kommer det en eller annen kommuneperson eller noe sånt og overtar?

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg for min del ville ha plagdes om jeg som et siste stikk måtte svime rundt og arrangere ting etter diktat fra noen jeg virkelig ikke er glad i. Hvordan er dette - må man begrave folk man tilfeldigvis er nærmeste pårørende til eller kan man kort og godt bare si at man ikke akter å engasjere seg i noen begravelse også kommer det en eller annen kommuneperson eller noe sånt og overtar?

Tror ikke det finnes byråkrater som tar seg av slikt, nei. Men det går fint an å be begravelsesbyrået ordnet rubbel og bit. De er ganske gode på slikt.
Jeg ser også at det å skulle arrangere en masse ting etter liste fra en avdød man ikke har hatt noe godt forhold til, kan bli en enorm belastning. Og jo særere og rarere ønsker, desto større belastning.

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Tror ikke det finnes byråkrater som tar seg av slikt, nei. Men det går fint an å be begravelsesbyrået ordnet rubbel og bit. De er ganske gode på slikt.
Jeg ser også at det å skulle arrangere en masse ting etter liste fra en avdød man ikke har hatt noe godt forhold til, kan bli en enorm belastning. Og jo særere og rarere ønsker, desto større belastning.

For min del er "ønsker kiste og blomster" igrunnen godt over min grense for velvillig engasjement. Jeg tror ikke jeg vil lage den rosa sangen eller noen takketale eller noe sånt heller. Man kan jo ikke få en prest til å stå og si at "gamla var ikke helt god, men med flaska i hånda fant hu jo ro - sa brura" heller.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

For min del er "ønsker kiste og blomster" igrunnen godt over min grense for velvillig engasjement. Jeg tror ikke jeg vil lage den rosa sangen eller noen takketale eller noe sånt heller. Man kan jo ikke få en prest til å stå og si at "gamla var ikke helt god, men med flaska i hånda fant hu jo ro - sa brura" heller.

Jeg føler meg som et ondt menneske som hikstet av latter nå.