Hvor mye presser du barna dine, og hva forventer du av dem?

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Vi er ekstremt og sjeldent heldige som lever i et land som tillater oss å fokusere på å bli "hele og lykkelige mennesker", og få et godt liv omtrent uansett. Klart, det er forskjell på vaskejobb og advokattilværelsen, men man har en grunnfestet rett til stort nok livsopphold, helsehjelp, gratis utdanning til barna, etc. Så lenge man er sunn og frisk og kan jobbe, så kan man leve et helt ok liv. (Også om man ikke er sunn og frisk eller vil jobbe, faktisk, men det er en annen diskusjon)

Mulig jeg er litt vel pessimistisk anlagt, men jeg ser det overhodet ikke som en selvfølge at barna mine hele livet vil oppleve denne ubekymrede livsstilen vi er godt vant med her i Norge.
Resultater gir valgfrihet er et mantra her i huset, og jeg tror jeg mer eller mindre ubevisst forsøker å pense de inn på at de kanskje må komme til å bære sin egen lykke fullt og helt, også på områder vi i dag er godt vant med staten i ryggen.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Mulig jeg er litt vel pessimistisk anlagt, men jeg ser det overhodet ikke som en selvfølge at barna mine hele livet vil oppleve denne ubekymrede livsstilen vi er godt vant med her i Norge.
Resultater gir valgfrihet er et mantra her i huset, og jeg tror jeg mer eller mindre ubevisst forsøker å pense de inn på at de kanskje må komme til å bære sin egen lykke fullt og helt, også på områder vi i dag er godt vant med staten i ryggen.

Jeg skjønner godt hvordan du tenker rundt dette. Jeg har heller ikke tro på at velferdsstaten kommer til å redde oss til evig tid.

Men jeg synes allikevel at det er forskjell på å ta lang akademisk utdannelse og å ta en yrkesutdanning og så ikke ta utdanning overhodet. Jeg har tro på at også de med yrkesutdanning vil kunne leve helt greit i Norge også i årene som kommer; jeg tenker på rørleggere, frisører, bussjåfører osv.

Jeg tror dog det kommer til å bli trangere økonomisk for de som ikke er i jobb. Så poenget er vel å velge et yrke som verken ødelegger kroppen eller psyken din.

[mina]

Jeg forventer og "krever" at ungene gjør det beste de kan når det gjelder skolearbeid, så de seinere kan bli rustet til å velge yrke hovedsaklig ut fra det de har lyst til.
Enkelt for meg å si det siden det går bra med mine jenter på skolen...

Ellers presser vi ikke på når det gjelder fritidsaktiviteter, heller motsatt. Vi har ikke lyst til å bli fam.Supertravel som går i skyttel mellom aktiviteter. De to eldste har hhv to og tre aktiviteter hver, minsten en.
De får være med på det de har lyst til, og enda har det ikke vært snakk om å slutte på noe. Når den dagen kommer vil jeg nok presse dem til å være med ut sesongen/skoleåret. Vi fullfører det vi har begynt på.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg skjønner godt hvordan du tenker rundt dette. Jeg har heller ikke tro på at velferdsstaten kommer til å redde oss til evig tid.

Men jeg synes allikevel at det er forskjell på å ta lang akademisk utdannelse og å ta en yrkesutdanning og så ikke ta utdanning overhodet. Jeg har tro på at også de med yrkesutdanning vil kunne leve helt greit i Norge også i årene som kommer; jeg tenker på rørleggere, frisører, bussjåfører osv.

Jeg tror dog det kommer til å bli trangere økonomisk for de som ikke er i jobb. Så poenget er vel å velge et yrke som verken ødelegger kroppen eller psyken din.

Jeg tror at yrkesutdanning kan være vel så bra som en akademisk utdanning. Det er at man tar en utdanning som er viktig. Jeg kjenner flere på min alder (passert 30) som nå angrer veldig på at de aldri fullførte noen utdannelse. De har rett og slett nesten ingen valgmuligheter og føler at de er "stuck".